Lørdag 13. april

Om morgenen, lørdag den 13. april, samlet admiral Whitworth sine skip i Vestfjorden til angrep på resten av de tyske jagerne i Ofoten. Like etter klokken 10.00 fikk tyskerne en melding som advarte mot et forestående britisk angrep. Da nærmet allerede den britiske flåten seg Ofoten. Ved 11 tiden passerte slagskipet "H.M.S.Warspite" Tranøy fulgt av 9 jagere. Et av slagskipets speiderfly oppdaget "Erich Koellner" i Djupvik og senket "U 64" i Herjangsfjorden;rett utenfor Bjerkvik med en bombe. Dette var første gang en ubåt ble senket av fly i 2.Verdenskrig. Senere ble overlevende fra ubåten tatt til fange av engelskmennene. For dem endte krigen i Ofoten. De ble vedhuggere i Canada og kom hjem til Tyskland først til jul 1945

"Erich Koellner"s endeligt
Fregattenkapitän Bey besluttet seg til å ofre en jager som flytende batteri ute i fjorden. Denne oppgaven falt på "Erich Koellner"s som allerede var skadet etter dysten tre dager tidligere og fått en bunnlekkasje etter en grunnstøting i Ballangen 11. april, men kanonene var i orden, og beholdningen av ammunisjon var stor nok.

Grunnstøtingen skjedde sannsynligvis da den arrestere to skøyter fra Ballangen som var på tilbaketur med hver sin båtlast mel fra Felleskjøpets lager på Liland. Fra den fremste skøyten "Lax" så man at tyskerne boret den andre "Liss" og satte prisemannskap ombord, og gikk mot Narvik. Eieren, Emar Angell, fikk båten først tilbake da Narvik ble gjenerobret, men selv måtte han til fots vandre fra Narvik til Ballangen den dagen. Imens tok eieren av "Lax", Petter Finjord, sin båt opp på innsiden av Kårholmen. Den tyske jageren kom etter i full fart, men før den nådde "Lax", observerte man at den plutselig stanset og bakket langsomt ut. Forfølgelsen ble i hvert fall oppgitt, og melet nådde frem til Ballangen.

En jager mot et slagskip og ni jagere! 70 mann som ikke var nødvendige ombord, gikk i land og sluttet seg til "høyfjellsmarinen". De øvrige fem jagerne la seg i sidefjordene.
For 12 mils fart satte "Erich Koellner" kursen utover fjorden. Det var meningen at den skulle ligge ved Tårstad, men etter en times seilas, støtte jageren på britene som kom inn fjorden. Kapteinløytnant August Wilhelm Heye som var maskiningeniør ombord på "Erich Koellner" forteller:

"Hardt styrbord! Kurs Djupvik!" befaler fregatt kaptein Schulze-Hinrichs. "Røyklegg! Roret legges hardt over. Jageren girer med større fart sydøst. Den kunstige tåken legger et slør mellom oss og fienden. Sannsynligvis har britene ennå ikke oppdaget oss. Ti minutter senere ligger vi for anker på tvers av Djupvik - ca. 1000 meter fra land. Maskinene går sakte. Foran oss stikker et skogbevokst nes frem og sperrer for utsikten over. Det vil ga noen minutter før fienden oppdager oss. Her kan vi møte britene på kort hold. Vi står foran den siste kampen. Vil den bli forgjeves? Fenrik Bosse sitter oppe i kråkereiret - utkikken.

"Tolv jagere, et, slagskip og en krysser! melder han. Kanontordenen kommer nærmere. Drønnene gir bud om at her benyttes det tungt kyts. Granater lager "gater" i skogen på neset. En signalgast sendes bort med en barkasse for å gi oss mål fra land. "Faen, at vi ikke har noen torpedoer igjen! De skal likevel få på pelsen av de granatene vi har!" roper kanonsjefen og løper opp til artilleristandplassen.

Langsomt kommer de britiske jagerne tilsyne framom neset. På broen, ved artilleristandplassen, ved kanonene - overalt hersker den største spenning. Hektisk aktivitet! Granatene klare i rørene! Fyr! Et par sekunder, og de første salvene våre trakteres fienden. Hurtig ildgivning! Fienden dekket av våre salver! Vi kan ikke observere treff! Det har likevel lykkes oss a overraske fienden. Han tror granatene kommer fra "Hermann Kunne" Noen minutter, og vi iakttar at det britiske skytset rettes mot oss. Så lyner de første salvene. De gjelder oss! Men vi lader og biter fra oss. Der kommer det første treffet! Barkassen smadres. Et stort hull sprenges i fremre skorstein. Splinter flyr over dekket - alle vegne! En torpedo passerer og en torpedo eksploderer i fjæra like bortenfor. Skytset vårt er ennå intakt. Vi sender salve på salve. Vanskelig å se om vi får inn treff hos fienden! Her får vi en ny granat! Babords bro ving truffet! De første døde og sårede! Så kommer 38 cm. granatene. Larm som fra hurtigtog! De kommer fra et slagskip av "Warspite" typen. Vi forsøker å få frem mer ammunisjon. Vi arbeider febrilsk. Noen salver. Men så kommer det vi hadde fryktet. Ingen skudd igjen !

De hemmelige papirene brennes. Alle vet at det er slutt. Den tidsinnstilte bomben som skal gjøre slutt på "Erich Koellner" bringes ned i skipet. De siste skuddene fra babords 3.7 cm. kanonen fyres av. Heisen ned til ammunisjonskammeret er ødelagt. De sårede blir slept frem og brakt på gummiflåtene. Vi lykkes med felles anstrengelser å få dem fra borde. Ut fra Narvik havn løper nå "Wolfgang Zenker" med "Hans Ludemann" og "Bernd von Arnim". Det har klarnet opp, over fjorden ligger strålende vintervær. Innover fjorden stå engelskmennene. I mastene det hvite krigsflagg med rødt kors og " Union jack" i øvre hjørnet. Tyskerne fører den røde dobbeltstander "Z", jagernes angrepssignal. De har lite ammunisjon igjen. Kl. 1300 blir ilden åpnet på 17000 m. "Wolfgang Zenker" forsøker et torpedoangrep mot "Warspite", men blir drevet tilbake av ilden. Kampen varer i omtrent en time. Resultatet er lite oppmuntrende for britene. De tyske jagerne blir overhodet ikke truffet, mens britene får jageren "Punjabi" gjort midlertidig kampudyktig. Heller ikke torpedoangrep med ti fly fra hangarskipet "Furious" gir resultat. Tyskerne skyter ned to av flyene.

Den tyske jagereskadre senkes

Etter hvert blir tyskerne trengt tilbake mot innløpet til Herjangfjorden, og ved 13:15-tiden er de tyske ammunisjonskamre praktisk talt tomme. Kommandørkaptein Bey gir derfor ordre om tilbaketrekking til Rombaken, mens "Hermann Kunne" går inn i Herjangfjorden. Etter at resten av ammunisjonen er skutt ut, blir jageren satt på land på nordsiden av fjorden og sprengt i luften av sin egen besetning. "Erich Giese tar sjansen på å komme seg ut av Narviks havn, men blir øyeblikkelig tatt under ild av de seks britiske jagere. Tyskeren oppnår å få inn et torpedotreff i den engelske jager "Cossack". "Dieter von Roeder" som ligger skadet inne ved kaien, tar kampen opp da "Warspite" og en gruppe jagere nærmer seg havneinnløpet.

Engelskmennene tror først at ilden kommer fra land, men oppdager snart misforståelsen. Tre jagere trenger inn på havnen, og tyskeren blir rammet av mange granater bl.a. fra "Warspite" uten at det lykkes å gjøre den kampudyktig. Etter at den tyske jageren har skutt ut ammunisjonen, blir også den senket av sin egen besetning med synkeminer, samtidig som en britisk jager løper opp på siden for å entre den.

Omkring en mil innenfor Narvik går "Warspite"Rombaken over i Rombaksbotn. Innløpet til denne fjorden går gjennom et smalt løp, Straumen. "Wolfgang Zenker" og"Bernd von Arnim" går nå helt inn i fjordbunnen, der fartøyene blir senket ved åpning av bunnventilene og bruk av miner."Georg Thiele" og "Hans Lüdemann" har ennå noe ammunisjon og noen torpedoer igjen. De legger seg i gunstig ventestilling, like øst for Straumen for å fortsette kampen mot de britiske jagerne. "Warspite" følger ikke med innover, men fire britiske jagere nærmer seg raskt Straumen."Hans Lüdemann" skyter fra seg resten av ammunisjonen og sin siste torpedo, går inn fjorden og blir senket på sjefens ordre. "Georg Thiele" blir i sin stilling ved Straumen truffet av mange granater, men den siste torpedoen den skyter, rammer jageren "HMS Eskimo" idet denne styrer inn i Rombaksbotn. Bakken blir revet bort, den bakker ut, og i Rombaken"HMS Eskimo" må settes på grunn. I mellomtiden har tyske besetninger kunnet ta seg i land inne i bunnen av fjorden. Da "Georg Thiele" er fri for for torpedoer og ammunisjon, slår fartøyets sjef (han er selv den eneste overlevende på kommando broen) full fart forover på maskintelegrafen og setter jageren på grunn ved Sildvik, der den kantrer og synker. Klokken er nå 15:00. De britiske jagerne fyrer løs både med kanoner og mitraljøser mot de tyske jagerbesetningene, som tar seg opp gjennom liene mot malmbanen.

Av Dag-Jostein Andresen

Etter at admiral Whitworth kl. 1742 hadde rapportert til sjefen for Hjemmeflåten at alle de tyske Narvik - jagerne og en undervannsbåt var blitt senket, overveide han "the landing of a party to occupy the town as the opposition had apparebtly been silenced". (Jfr. rapport fra viseadmiral Whitworth). Ved nærmere overveielse kom han imidlertid til det resultat at de folk han hadde til disposisjon for landsetting i Narvik både var for trette og for få "to risk against 2 000 German soliders (Jfr. T.K. Derry: The Campaign in Norway", side 50) hvis moral han snart gikk ut fra ville komme seg igjen, med mindre "Warspite" ble liggende utenfor Narvik for å støtte landgangsoperasjoner. Han var imidlertid engstelig for at fartøyet ville bli angrepet av fiendtlige undervannsbåter og fly hvis de ble liggende i fjorden. Omtrent et dusin tyske fly ble også sett fra fartøyet innen en halv time var gått. Han gikk derfor ved 1830 - tiden ut Ofotfjorden med slagskipet og de fleste av sine jagere. Ut på kvelden etter at det ble mørkt, gikk "Warspite" eskortert av jagere tilbake til Narvik og ble i farvannet her natten til 14. april opptatt med å ta sårede ombord. To britiske jagere tok ombord overlevende fra "HMS "Hardy" og en del andre britiske sjøfolk fra handelsskip som var blitt senket i Narvik havn i løpet av dagen. Admiral Whitworths styrke trakk seg ikke endelig ut i Vestfjorden før om morgenen 14. april. De britiske tap under kampen 13. april var 28 døde og 55 sårede. Ikke noen av de britiske jagerne var blitt senket under kampen den dagen. Et par av de britiske jagerne hadde fått mindre skader av den tyske kanon ild, men bare "HMS Eskimo" og HMS "Cossack" var blitt alvorlig skadd. De ble begge senere brakt inn til Skjellfjord. Under kampene i Ofotfjorden 10. og 13. april var alle de ti tyske jagerne som om morgenen 9. april var løpt inn til Narvik, blitt ødelagt. Tapet av disse jagerne var et hardt slag for den tyske marine. Ved det mistet den halvparten av sin jagerstyrke. "Das Opfer ist jedoch nicht nutzlos gebracht worden" (Jfr. K.Assmann: Deutsche Schichsahlsjahre", side 152). Etter at jagerne var gått tapt, ble nemlig omtrent 2 100 mann av besetningene stilt under kommando av general Dietl. Og ved det ble jans operative styrke mer enn fordoblet. Uten at han hadde fått denne forsterkningen, "Währe es ihm sehr warscheinlich nicht möglich gewesen, die strategisch wichtige Position im nördlichen Norwegen den starken allierten Angriff, der nummehr von der Landzeite hier einsetzte, zu halten". (Samme kilde som over). Besetningen fra de fire jagerne som ble senket i Rombaksbotn, ble satt opp som et regiment under kommandørkaptein Berger og brukt til å sikre Ofotbanen. Besetningen på "Hermann Kunne" ble satt opp som en bataljon under kommando av orlogskaptein Kohte og stilt under kommando av sjefen for bergjegerregiment 139, oberst Windisch. Det tekniske marinepersonell ble brukt til å reparere og vedlikeholde malmbanen. Marinebataljon Erdmenger (som nevnt foran, besto bataljonen av overlevende fra "Wilhelm Heidkamp" og "Anton Schmitt") (Se General Dietls dagbok April 1940) overtok vakt - og sikringstjenesten i Narvik og frigjorde ved det soldater til bruk ved fremskutte frontavsnitt. Ved væpningen og utrustningen av marinesoldatene kom de beholdningene av våpen og bekledning m.m. som tyskerne tok da de besatte Elvegårdsmoen, godt med. Det eneste handelsfartøy som ble skadd på Narvik havn 9. april under det tyske angrepet, var den tyske malmbåten Bokenheim (4902 br. reg. tonn) som av skipets fører ble satt på grunn på Ankenessiden, fordi, som tidligere fortalt, han gikk ut fra at det var britiske krigsskip som angrep havnen. Skipet kom i brann og ble ikke senere ( i løpet av krigen ) trukket av grunnen. 10. april ble derimot en rekke handelsskip torpedert eller skutt i senk på Narvik havn av britiske krigsskip. I Kleiva og utover mot Fagernes ble enn videre mange hus den dagen skadd eller skutt i brann. et samme var også delvis tilfelle med hus på Ankenessiden. Kirken i Narvik ble truffet av et 12 cm prosjektil, men kom ikke i brann. 13. april ble bevoktningsbåten "Kelt" og de handelsskipene som fremdeles lå på Narvik havn med unntak av "Jan Wellem" senket ved kanonild fra britiske krigsskip eller bombing fra britiske fly. ( "Jan Wellem" var etter at kampen 10. april var over, blitt halt inn i huken ved malmkaien ). "Narvik havn lå som en skipskirkegård med tallrike vrak" (Jfr. N.A. Ytreberg: "Narviks historie", Bind II, side 310). I Narvik ble den dagen igjen mange hus ødelagt.

Tilbake til kart

Tilbake til historie