Z2 Georg Thiele



Destroyer Z2 George Thiele, run aground 4.13.40 in Norway

Foto Robert Berg

History


Oct 25, 1934: Laid down at Deutscher Werke, Kiel

Aug 18, 1935: Launched.

Feb 27, 1937: Completed

Sep 1-16, 1939: Polish waters

Sep 17, 1939: To Wilhelmshaven with Z1.

Sep 17 - Dec 21, 1939: Wilhelmshaven.

Dec, 1939: Develops engine problems.

Jan 31 - Mar, 1940: Repairs/refit at Pillau(?)

Apr 2, 1940: Develops trouble with water pump while running post refit trials.

Apr 3-4, 1940: Additional repairs in Bremen.

Apr 6, 1940: Load 200 mountain troops and sails with Group 1 in invasion of Norway.

Apr 9, 1940: Lands troops in Narvik.

Apr 10, 1940: First battle of Narvik. Hit seven times. Z2 was laying in a side fjord with von Arnim. After the British destroyers shot up Narvik harbor inflicting serious damage on the five destroyers anchored there, they withdrew west up the fjord, pursued by Zenker, Koelner and Giese. Z2 and von Arnim appeared on the British flank. Z2 was the most effective KMS vessel in this action. She hit the RN flag, Hardy, from 4,000 yards with her fourth salvo and repeatedly thereafter. She scored hits on Hunter and may have also put a torpedo into her. Hunter and Hardy were sunk in this action largely by Z2. She also damaged Hotspur, causing her to collide with Hunter.. Z2 was hit in the boiler, #1 gun was destroyed and her fire control room was also put out of action

Apr 13, 1940: Z2 was semi-operational for the 2nd Battle of Narvik. She was capable of 27 knots, briefly, four of her main guns were available under local control and she carried six torpedoes. She was engaged in the closing portion of the battle when the four surviving German destroyers withdrew up Rombakisfjord. She acted as the rearguard to give the other three ships the opportunity to land their crews before scuttling. Eskimo and Forester hit her repeatedly with 4.7" shells, but Z2 obtained some measure of revenge when she put her last torpedo into Eskimo and blew off her bow past the #1 gun mounting. She then ran herself hard aground. Her wreak was broken up in 1963.

BYGGEÅR: 1934 Deutsche werke Kiel
SJØSATT: 18.aug. 1935
KAPTEIN: 1. Zerst. Flottille Korvettenkapitän MAX-ECKART WOLFF
(Ritterkreuz 4.8.40)
Jahrgang 21 *19.12.
Torpedoschule Mürwik (Dienst)
BESETNING: 315 mann
SLUTTEN: Etter å ha skutt ut sin siste torpedo, ble Georg Thiele kjørt på grunn i Sildvik den 13 April 1940. Da var det også så og si fritt for all annen ammunisjon, og båten manglet drivstoff.
Displacement, standard/full load: 2,232/3,156 tons
Length, oa, wl: : 119.3/116.3m
Beam/draught: 11.3/4 m
Machinery: 2 shafts, geared turbines, 6 boilers 70,000shp, 38.2 knots
Main Battery: 5x127mm/45 C34 (5x1) (120rpg)
Anti Air Battery: 4x37mm/83 C30 (2x2), 4x20mm C38 (4x1) (2,000 rpg)l
Torpedo/Mines: 8x533mm (4x3) 60 mines.
Fuel/Endurance: 670 ton - 1,530 nm @ 19 knots.

Tillegg:

"Georg Thiele"

Zerstörer "Georg Thiele's" endelige sluttkamp under tyskernes angrep på Narvik i 1940.

Utdrag fra boka "Die deutsche Kriegsmarine im kampf" av den tyske forfatteren Fritz Otto Busch. O.K.W. 18. april 1940

Oversatt av Nils Brendvik

Offiserer og mannskap på den tyske Zerstører flotilje ved Narvik har under angrep og forsvar til siste skottt bekjempet den overlegne motstander og tilført ham store og omfattende tap. De har som tyske soldater ivaretatt den tyske marines ære og i høyeste grad sørget for marinens berømmelse. Den tyske vernemakt ser med tilfredsstillelse at det tyske folk kan være stolt av sine sønner. Narvik med omliggende områder er på tyske hender.

En grå og uvennlig morgen sted den 13.april 1940 opp over snødekte fjell, åser og lier ved Narvik.. Det ligger et sammenhengende høyt skydekke over Ofotfjorden med landtungen ved byen Narvik, med havna som endepunkt for malmbanen og med inngangen til Beisfjord rett i sør. I nord Herjangsfjorden og den brede Rombaksfjorden med sitt dype vann som gradvis blir smalere og smalere inn mot Rombaksbotn. På den steile sydsiden følger malmbanen fjorden østover til den svenske grensen. Blankslipte flater bearbeidet av vind og flo og fjære, dekket av et tynt moselag avbrutt av nedsnødde berg som hever seg på det trangeste sted i Rombaksfjorden og danner den trange strømmen mellom Sørnesodden og Langstranda. Mot øst fører fjorden i en slakk kurve inn mot Rombaksbotn innenfor Sildvik. Her senket Bontegruppens skip: "Hans Lüdemann", "Wolfgang Zenker" og "Bernt von Arnim" seg sjøl etter at alle torpeder og granater var avfyrt mot fienden.

Ennå ante ingen av de tyske krigsskipene som lå ved Narvik at den slanke lysegrå zerstører "Georg Thiele" skulle gjøre en helteinnsats i en trossig kamp for sikkerheten til sine kamerater som var i ferd med å forlate og demolere sine skip.

Midt under arbeidet med oljeoverføring og utbedring av skader på "Georg Thiele" fra kampene den 10.april, brøt plutselig radioen fra forpostskipet "Erick Koelner" inn:

"Alarm! Store sjøstridskrefter trenger inn i Ofotfjorden." Deretter intet. Skipet som sendte meldingen var åpenbart allerede i kamp. Det som videre hendte var en dramatisk opplevelse som vil være uforglemmelig for alle som deltok og overlevde:

10 destroyere i Tribal-klassen, store, moderne båter, mellom dem den beryktede "Cossack" med sine kommandant Vian, den nåværende kontreadmiral som i desember 1941 ble senket i Atlanterhavet av en tysk ubåt. Kanskje en gjengjeldelse for hans overfall på tankbåten "Altmark" på nøytralt norsk territorium. Videre bestod den britiske ekskadre av destroyerne "Bedouin", "Eskimo", "Punjabi" og dessuten båter av den nye Jerry-klassen. - "Forrester" med flere.. Tilslutt den brede og kraftige, nesten svartmalt, et ildsprutende berg, slagskipet "Warspite" som ved avfyring av sine 38 cm tårnkanoner åpnet et øredøvende og vedvarende torden i fjellene.

Henimot klokken halv tolv lørdag 13.april 1940 braker de første svære granatene inn i havneområdet i Narvik og kaster jerndeler og trebjelker fra den kompakte og massive malmkai og losseanlegg, ødelegger hus og gater og sender svarte røykskyer mot himmelen fra den dype snø under et regn av eksploderende granater.

De tre første skipene: "Hans Lüdemann", "Bernt von Arnim" og "Wolfgang Zenker" løper straks opp mot fienden der "Hermann Künne" og "Erick Koelner" på sin forposttørn allerede står beredt til kamp. Andre tyske båter må bli liggende i havna på grunn av reparasjonsarbeider og kunne bare med vansker komme seg ut for om mulig å delta i kampene. Dette gjaldt skipene "Georg Thiele" og "Erick Giese", "Dieter von Roeder" som var hardt skadet den 10.april, skjøt fra postkaia med de ennå uskadde bakre kanoner så lenge detter var mulig for til slutt å sprenge seg sjøl ved kaia.

Dertil kom at store menger ammunisjon - ca. halvparten av beholdningen- ble brukt under kampene den 10.april, og at ammunisjonsskipet "Rauenfels" som var på veg til Narvik under sin seilas inn Ofotfjorden samme dag, ble senket av britiske krigsskip.

Om bord på skipene visste alle at dette ble deres siste kamp og at de som Førerens soldater - som nasjonalsosialister og som sjøfolk- skulle føre den til deres bitre ende.

Det hersker en ubeskrivelig larm. Salve etter salve farer ut av destroyernes kanonrør. Tårnsalvene fra slagskipet "Warspite" tordner og braker sammen med det øvrige artilleriet fra de engelske destroyerne.

Larm og oppstigende vannsøyler overalt. Dertil brannsvidd luft, et virkelig helvete, der de første angripende tyske zerstører med

De kjemper som de har lært det, lar sine 12,7 cm kanoner tordne, de sloss og verger seg så godt de kan, ubekymret av de snøhvite striper fra engelskmennenes torpedoer som skipene unnviker. Ubekymret av hylet fra granatene fra de engelske destroyerne, de meterlange oransjefargede stråler fra munningen til de lange og tykke kanonrørene på det engelske slagskipet, det hele omhyllet av en rødbrun eim av krutt og røyk. Denne forferdelige, uopphørlige og øredøvende larm som under det verste tordenvær. Disse ildsalver, denne vedvarende, metalliske knatringer fra luftskyts og maskingevær, som for de kjempende mennesker ingen ende tar.

Fra kl. 12.40 til kl. 14.00 sloss de tyske krigsskip med et mot, en standhaftighet og en forbitret trass som er enestående og makeløs.

Engelskmennenes ild er dårlig rettet, svært dårlig. "Warspite" har ikke oppnådd en eneste treffer på tyske skipene, tross den korte avstand mellom de kjempende parter. Men det er en meget ulik kamp. Lenge kan ikke motstanden vare. De tyske skipene må snart forflytte seg. Å bryte gjennom kan de ikke. Vegen til Vestfjorden og det frie Atlanterhavet er sperret. Det er nå ingen annen utveg enn å redde flagget og æren enn å senke alle skipene før de faller i fiendens hender.

En etter en bukker de under for overmakten. De siste fire: "Georg Thiele", "Wolfgang Zenker", "Bernt von Arnim" og "Hans Lüdemann" fyrer rester av de siste granater mot den etterhengende fiende og trekker seg tilbake fra Ofotfjorden inn i den brede og dype Rombaksfjorden. De gjør dette for i det minste å redde livet til de tapre besetninger som ved en heldig lansetning kan tilføre en hard tiltrengt forsterkning av de tyske landstyrkers forsvar av Narvik avsnittet.

Ni eller ti engelske destroyere, store, mørkmalte båter av Tribal-klassen følger etter inn i Rombaksfjorden med kanonilden rettet mot de flyktende tyske skipene. Rundt båtene hever det seg store vannsøyler etter mange engelske granatnedslag. Mellom de høye fjellene i Rombaksfjorden ruller kanontordenen blandet med lyden fra de hurtige luftvernkanoner og maskingevær.

Med langsom fart glir to skip nordover mot Herjangfjorden. Den andre gruppen som har brukt opp nesten all ammunisjon forsvinner bak et nes inne i Rombaksfjorden med "Georg Thiele", som den siste av båtene, gjennom en 400 m bred passasje mellom Sørneset og Langstranda (Straumen). Ca. 4-5000 m bak den trange strømmen stopper de fire skipene opp for å vente på fienden. Kunstig røyk som blir blåst ut samler seg over den iskalde havflaten. Den skjuler motstanderne og beskytter egne båter. " Bernt von Arnim", "Hans Lüdemann" og "Wolfgang Zenker" trekker seg bakover mot Rombaksbotn. Nå ligger "Georg Thiele" alene bak Langstranda og bevokter åpningen mot Sørneset.

Det gjenstår siste kampplass for den siste zerstørers heltekamp. En kamp er begynt, som i den stortyske krigsmarinen historie vil bli stående som et minnesmerke over heltegjerninger, trofast kameratskap og tysk pliktoppfyllelse.

"Georg Thiele" var seilt ut av Narvikbukta i skadet tilstand fra kampene 10.april. Med sin raske kanonild brøt den seg ut av et inferno av kanontorden, fylt av kvalmende kruttrøyk og munningsild, styrt ut mot Ofotfjorden og rundet Framnesodden og inn mot Rombaksfjorden, fulgt av de tre kameratbåtene. På broen står kommandanten - korvettkaptein Max-Eckard Wollf- og betrakter den foranløpende zerstører som passerer det trange sundet mellom Sørnesodden og Langstranda. Han vet at det ikke er noen mulighet for å unnslippe fra fienden. Skjebnen er ikke mulig å endre. Nå gjelder det først og fremst å gjøre det beste ut av situasjonen til siste granat og siste torpedo til hjelp for de andre kamerater som nå er kommet ut av synsvidde lengere inn i fjorden.

Han - kommandanten på "Georg Thiele"- må gjøre det mulig for de andre besetninger, disse tapre og trofaste soldater, å bli reddet. Forsvaret av det nettopp erobrede landområde trenger hver eneste mann av disse godt utdannede spesialtropper, disse harde sjøfolk og øvede soldater som vil være uunnværlig for det videre forvar av Narvik-området. Skipene må bli ofret, så sørgelig det enn må føles for sjøfolkene. De må senkes. Aldri skal tyske båter falle i fiendens hender. Kommandanten presser leppene fast sammen. Hans beslutning er fattet. Han vil holde motstanderne på avstand, slå han tilbake, beskjeftige han og holde ut til de andre tre båtene har berget mannskapet og senket skipene.

Ennå er han i i stand til det. Ennå har han ammunisjon og granater og en torpedo igjen. De andre torpedoer er allerede skutt ut. Selv om han ennå ikke har fått noen fiendtlige treffere, har han nøye observert at de er blitt langsommere, men nøyaktigere med sin kanonild. Fullstendig overanstrengte og utslitte føler de seg. En fryktelig tilstand.

Skipets kommandant beordrer førstestyrmannen (nestkommanderende) opp på kommandantbroen. Da førstestyrmannen etter kort tid melder seg gjør kommandanten en talende håndbevegelse fra Rombaksbotn i retning mot de engelske destroyere som ennå er skjult bak Sørnesodden, men som straks vil komme til syne på søndre side av Straumen.

Jeg vil kaste ut flere røykbøyer for å forlenge tida. Kanskje kan besetningen på de andre båtene bli berget og båtene senket. Vi legger oss her på tvers av strøminnløpet i en avstand av ca. 4-5000 m. Vi vil oppholde engelskmennene lengst mulig og så lenge ammunisjonen rekker. Og vi skal gjøre alle skytevåpnene klare og ikke som tidligere bare skyte med hekkanonene. Jeg antar at dette vil holde en stund...

Førstestyrmannen hever stilltiende hånden til uniformsluen, nikker og forlater kommandabroen. Kort tid etter blir røykbøyer kastet ut. Tykk og tregflytende trenger den kunstige tåken ut av bøyene, legger seg over sjøen, stiger og innhyller "Georg Thiele" hvor alle våpnene nå er beredt på ildgivning. De siste granater er stablet opp bak kanonene og alt er forberedt til den forventende sluttkamp.

Del 2

Utslippet fra tåkebøyene medfører en tid stopp i kampalarmen. Noen korte øyeblikk hersker stillhet. En påtrengende stillhet, bare avbrutt av befaling og merknader fra pesende mannskaper på dekk, og nå og da dumpe drønn fra detonasjoner i det fjerne.

Snart forflytter den tette tåken seg noe over fjorden. Bak de kalde snødekte berg på Sørnesodden kommer en tynn mast til syne og en kan snart ane omrisset av et krigsskip, skyggeaktig og ennå ganske utydelig. Snart bryter den skarpe stevnen av en engelsk destroyer sjøen forbi odden.

Lys, klar og fast lyder stemmen til artillerioffiseren på "Georg Thiele" over dekk: "En salve"! Plutselig dundrer det løs, med gjenlyd fra berghamrer og fjell som en rullende torden over landskapet. Nedslaget i nærheten av engelskmannens kommandobro virvler opp det stille fjordvatnet i høye kaskader foran båten så det et øyeblikk dekker det britiske krigsflagget Union Jack i toppen av masten.

Mennene på de tre skipene i Rombaksbotn, som dels svømmer for å nå stranden etter senkingen av egne båter, dels allerede dyvåte eller klam av fuktighet og kulde, krypende opp fra flomålet opp på tørt land, stopper plutselig opp og utbryter: "Hører dere!" Der er de - nå angriper de. Hør bare hvor de angriper vår "Georg Thiele" Så blir det stille. Alle tenker på det samme. De er i tankene hos sine kamerater som edelmodig har dekket deres landingsmanøvre og ofret seg selv og som heltemodig og dumdristig kjemper mot den fiendtlige overmakt alene - ganske alene.

Bare få minutter har tåkedekket gitt den siste zerstører en pustepause, som også besetningen på skipet vet og utnytte. Under forberedelsene til senkingen av skipet, ledet av offiserer og ingeniører, ble det av og til kastet et blikk til de tre andre båtene som nå er senket og besetningene reddet. Dette inngjør de tapre mannsakper og oppiserer en ubendig stolthet for den gjerning de er satt til å utføre

De har oppfattet kommandanten og hans målsetting. De står her parat for nasjonen for å redde livet til mange av sine kamerater. De skal også frata fienden muligheten til å angripe eller borde noen av båtene tilhørende den tyske marine. Og de ville utføre sin plikt til det ytterste.

Da farer plutselig et voldsomt ildglimt ut fra den første engelske destryeren, fire rødgule flammer fra de ovenfor hverandre liggende kanoner. Øredøvende torden ruller innover fjorden. Luftskyts og granater hyler over sjøen og uavbrutt fyrer engelskmannen løs. Bak han dukker flere engelske destroyere opp. Uophørlig og uten avbrudd svarer det tyske skipet med sine kanoner. Det drønner og hamrer som i en enorm trommel der en arg sint rise dundrer løs med svære slegger. Men det forskrekket ikke de tyske matroser det minste. Skuddflammer lyser opp og blender synet. Salve etter salve sendes mot fienden. Engelske granater hamrer mot bro og overbygning. Skingrende brister stål og jernarmeringer. Luften er full av surrende og glohete jernstykker som rikosjerer over dekket.

"Treff på broen"! "Teff på avdeling 3" !

Lufttrykket fra granatene kaster soldater i sjøen. Hardt sårede dør. Døde soldater ligger over kanonene og på dekket. De overlevende haster omkring, skyver de døde kamerater til side, lader - fyrer - lader - fyrer.

"Treffer på kanon 4"!

Kanonbetjeningen er for det meste falt, andre fyller lukene etter dem. Igjen braker en eksplosjon ved kanonen på mellomdekket, virvler store sprengstykker midt mellom de andpustne og svettende arbeidende menn, slenger dem i dekket, slår dem ned som mannen med ljåen høster den modne åker..

Ammunisjonsheisen er falt ut"!

Noen har ropt dette, i larmen, i den uopphørlige larmen fylt av røyk og bitende kruttgass, ropt ut med kvalt stemme.

En annen styrter mot nedgangen for å hente hjelp og ammunisjon. Virvlende farer en granatsplint inn i soldatens hofteparti som faller som offer for den ubarmhjertige kanonild fra de engelske krigsskip.

Ammunisjonen minker. Hivende etter pusten og med røde ansikter skaffer erstatningsfolk av matroser fram granater til kanonene der flere er skadet av den fiendtlige ild. Granatene fram - fyr i kanonrører, slik farer den siste beredskapsammunisjon ut fra de arbeidende kanonbatterier: lade - fyr, lade - fyr!

Den tyske zerstører "Georg Thiele" verger seg som en berserk. Ennå skyter de fleste kononene, ennå arbeider luftvernkanonene som er innsatt i nærkamp på ca.4000 m. Motstandernes sporammunisjon forsterker virkningen av ødelegelsene ved kommandotårnets oppbygning og mannskapets ved de forreste baugkanoner.

Fire britiske destroyere er det nå den ensomme tyske zerstører kjemper mot med sitt granathagl. Fire store destroyere i Tribal-klassen er det som tror å ha et lett spill med denne tyskeren. Ytterligere fem britiske destroyere ligger bak de fremste skipene klar til å angripe om det skulle bli nødvendig.

På den tyske båten er maskintelegrafen falt ut. Ved roping blir ordren gitt videre gjennom talerør og meldekjeder - nøyaktig slik som det ble gjort under fredsøvelsen ved Helgolandsbukten og hjemme i det fjerne Tyskland.

På ordre fra førstestyrmannen blir flyte- og svømmevester gjort klare. Rolig, sikker og nøyaktig arbeider skipsmannskapet. Førstestyrmannen går for å gi meldingen til kommandanten på broen. På veien treffes han av en granatsplint som farer inn i låret og river av han det ene benet. Straks etter blir radiorommet truffet av en granat som dreper en matros og sårer tre andre.

Den siste radiomeldinga holder kommandanten ennå i sin hule hånd. Det er eiendommelig hvor fort dette radiotelegrammet, det aller siste telegrammet, er kommet kommandanten i hende i den nå sønderskutte båten. Det er et telegram fra Førerens hovedkvarter, en befaling fra Føreren selv: "Narvik må under alle omstendigheter holdes".

Det er - som også her- midt inne i utslettelsen, mellom blod, kanon ild, sårende og døde, at mannens personlighet skal prøves og at hans liv og vennskap skal være edsvoren til døden. Eller hva heter det vel i håndboken "Den tyske soldats plikter", som alle tyske soldater har lært: "Soldatens ære ligger i en betingelseløs innsats. Å offre sin egen person og liv for folk og fedreland".

Ved en av firerørs-rampene for utskyting av torpedoer, høyt over det av granatsplinter gjennomhullede jerndekk, i larmen fra kanonene, står stram og oppreist skipets torpedooffiser med sine matroser. Med rolig hånd gjør han klar den siste torpedo:

"LLLOS"
Lett pulverrøyk stiger opp fra utskytingsrampen, raslende farer torpedoen ut, den alle siste som båten har. Torpedoen plasker i sjøen og pløyer en snurrende blåsebane i retning av sin motstander.

Matrosen vender seg mot offiseren: "Hva gjør den nå? Den feiler jo. - Å, fordømte!" Offiseren vinker uvillig med hånden, også han har sett at torpedoen - den siste - løper langsomt og merkverdig på vannets overflate. Rasende bøyer han seg forover: "Da treff"! I samme øyeblikk brøler alle med en stemme. Torpedooffiseren svinger begge armene i været av begeistring, og springer bort fra torpedorampen. Et forferdelig skrall sønderriver den samtidige stridslarm. Røyk, vann og ild spruter høyt fra en av de fiendtlige destroyere som alle nå har passert sundet og nå dundrer løs på tyskeren. På den engelske båten som er truffet av torpedoen, er hele forskipet vekk. Den synker, men skyter videre, mens andre anstrenger seg for å få sleper på den. Dypere og dypere ligger den og til slutt synker den som en stein i fjordvannet, som surklende og skummende etterlater en oljeblank overflate over det senkede skipet.

Det er som tidligere framstilt den forhatte britiskedestroyer "Cosak" som ble truffet, mens det i virkeligheten var destroyeren "Eskimo" av Tribal-klassen som blir torpedert i indre Rombaken.

Uten pause fortsetter artillerikampen videre. Fra plattformen på "Georg Thile" brøler overstyrmann uavbrutt sine ordrer. Å høre noe er mulig i larmen fra kanonene som mangedobles med med ekko fra fjellmasivene omkring. Mennene ser bare at overstyrmannen tar megafonen for munnen, anstrenger seg for å gjengi en ordre fra broen om å sette maskinene i gang. Endelig forstår besetningen ordren - alle kommandoformidlere er fallt ut - og befalingen blir gitt videre over dekk:

"Begge maskiner forover med største kraft"!

Maskinistene ved begge maskinene river ventilhendere opp. Langsomt og så økende setter båten seg i bevegelse mot sørsiden av fjorden hvor kommandanten vil kjøre båten på land i berg og steinur og så sprenge den. Under ilandkjøringen kommer kommandantens befaling i megafonen fra broen:

"Alle mann over bord"!

Nå er det kommet så langt. Mannskapet må forlate sin zerstører "Georg Thiele". Kommandanten vil redde den rest av besetningen som er igjen og lar båten renne på land for å lette landsetningen for de sårede.

Fra relling, fra bakken, fra oppbygget under broen - 15 cm over overflaten - springer dusinvis av sjømenn ut i den iskalde fjorden. Det sønderskutte vraket som nå ligger på skrå mot berget og uren, er med stor fart kjørt opp på land - og underlig nok blir ennå skott avfyrt.

Under landingen og bergingsaksjonen blir beskytningen fra de engelske fartøyer på ingen måte innstilt. Uavlatelig eksploderer det granater mellom de svømmende tyskere i vannet og folkene i berghyllene ovenfor, stønnende mennesker. Det er i et nerveslitende inferno at de tyske sjøfolk med heltemot forsøker å redde sine sårede kamerater i land på bergene. Travelt forsøker skipslegen å redde livet til førstestyrmannen og den sårede telegrafisten. Blodtapet i tillegg til anstrengelsene under transporten og redningsarbeidet har vært for stor.

Trett hever førstestyrmannen - som av sine bærere er lagt i snøen på et trygt sted beskyttet mot fiendtlig ils - hodet og ser sin kommandant som bøyer seg over han - og klarer så vidt spørrende å få fram:

"La det være godt, kamerat! Er Narvik fortsatt på tyske hender"?

Det er hans siste spørsmål, den siste omsorg, som er den døendes smerte.

Kommandanten nikker. Sakte og med en uendelig varsom bevegelse trykker han de trofaste øynene igjen på sin nestkommanderende.

Først nå begynner ilden dra de engelske destroyerne å avta, idet de langsomt og forsiktig glir forbi. Enda et par enkeltskott og en nær detonasjon. Så blir det stille -. De inntrengende engelske båter i Rombaken har endelig innstilt sin kanonild.

De tre tyske båtene som "Georg Thiele" dekket med sitt skyts, ble sprengt og senket av sin besetning i Rombaksbotn - i den innerste ende av Ofotfjorden. Den første av dem - "Hans Lüdemann" - ligger utbrent på grunn med babord side ned. Den andre- "Bernt von Arnim" - ligger med kjølen opp, mens den tredje - "Wolfgang Zenker" - ligger på grunn brukket i to uten fiendtlige treffere. Seiersviljen lyser ennå i dag fra stranden, hvor det tyske hakekorset er malt på båtene som kjennetegn for flyvåpnet.

Felles sluttord til beretningen om Georg Thiele.

Ved Hartvik Larsen og Nils Brendvik

I den tyske beretningen er opplyst at den engelske destroyeren "Eskimo" ble torpedert og sank bak Sørneset. Dette er ikke riktig. Sikkert ble "Eskimo" torpedert. Båten ble hardt skadet slik at baugen ble revet av, men hang ennå fast i båten. Under bakking ut fjorden fikk en løsnet baugdelen. Dette skjedde ved Aspenes-grunnen der baugen som hang ned støtte mot botn like utenfor land. "Eskimo" seilte så videre med hekken foran til Lofoten, hvor den ble foreløpig reparert ved båtslip i Skjelfjorden og kunne senere ta seg over til England.

Baugdelen ble liggende igjen ved Aspenes-grunnen og var til å begynne med lett synlig i sjøen på lavvann. I de første årene etter krigen var vraket merket med oljefat. Med årene seg imidlertid vrakdelen så dypt at videre oppmerking ikke ble funnet nødvendig.

De tre tyske krigsskipene i Rombaksbotn ble liggende der og lå i mange år godt synlig for turisttogene på Ofotbanen. Vrakene ble lenge betraktet som en severdighet for turistene. Dette inntil i dag - noen år etter krigen - at det kom et gjeng med italienere og som i løpet av en sommer fjernet alt som var synlig fra krigsvrakene.

I Indre Sildvik rager fremdeles i 1998 baugen av "Georg Thiele" over vannet i synlig protest. Skipet er rustent og har mange merker etter tidens tann og det er begynt å lekke olje fra vraket.

Av den tyske forfatterens beskrivelse av kampene i 1940 framgår det fra "Georg Thiele" bare ble skutt ut en torpedo under kampene bak Langstranda- torpedoen som traff "Eskimo". Det er imidlertid sikkert at i alle fall minst tre andre torpedoer under bataljen havnet på land på innersiden av Langstranda uten å eksplodere, mindre enn 200 m fra nærmeste bebyggelse i Tyttebærvika.

Flere engelske krigsskip - deriblant slagskipet "Warspite"- lå under kampene i Rombaksbotn et godt stykke vest for Straumen. Det var slagskipet som ledet sjøslaget i Ofotfjorden, men skipet deltok ikke selv direkte i kampene innenfor Straumen.

Slagskipet hadde minst et fly til rådighet og lå under kampen på det bredeste av Rombaken mellom Fagerjord og Trældal. Skipet avfyrte en rekke salver østover i retning mot de tyske båtene. Men på grunn av fjordens geografi klarte ikke de 38,7 cm store granater fra tårnkanonene å ramme verken "Georg Thiele" eller de andre tyske båtene som befant seg innenfor Straumen. Den tyske forfatteren mener generelt at engelskmennenes ild var dårlig rettet.

Det skal ikke utelukkes at torpedoene på Langstranda stammer fra en av de andre tyske båtene som har forsøkt å sende torpedoer gjennom åpningen i fjorden ved Sørnesodden, men som i stedet havnet på Langstranda uten å eksplodere. Men "Warspite" tok vel sine forhåndsregler minst like grundig. Slagskipet lå sikkert i en posisjon at det ikke har vært mulig for en torpedo som kommer ut Straumen og som følger rett linje, å kunne treffe skipet. Et torpedotreff på det engelske slagskipet kunne i verste fall snudd krigslykken for britene.

Slagskipet "Warpspite" var ferdigbygd i 1915 og kom helskinnet gjennom begge verdenskriger. Skipet deltok blant annet i Jyllandslaget under den første verdenskrigen. "Warspite" ble som mange andre britiske krigsskip hogd opp etter krigen (i 1956). Rattet til "Warpite" ble overrakt kong Haakon som en gave fra kong Georg VI og det britiske folk. Rattet oppbevares i dag i Narvik rådhus til minne om sjøslaget ved Narvik.

Flere Straumsnes-folk var ute på fjorden og fisket, da de tyske krigsskipene omkring kl.13.00 lørdag den 13. april kom rømmende inn Rombaken med 30 - 40 knops fart.

Lars Knudtsen fra Fagerjord lå i Straumen og dorget etter seien, da de første tyske krigsskipene plutselig f'ór forbi. Det var så vidt han klarte å komme seg i land på innersida av Langstranda. Under det korte opphold før de britiske båtene kom etter, klarte han å ro over Straumen til yttersida av Sørnesodden og berget seg i land mellom storsteinene i fjæra.

Den lille spissbåten hans holdt på å bli knust mot steinene av bølgene fra krigsskipene som på rekke og rad kom innover fjorden. Han la seg bak en stein og syntes at han lå rett i skuddlinja fra båtene. Granatene suste over hodet hans, men han kunne ikke merke noe nedslag. Til slutt klarte han å ro videre og fikk dratt båten opp i bukta ved Indre Strømsnes.

Det samme hendte brødrene Gudleif og Olav Sørensen. De skulle trekke småfiskgarnene da krigsskipene kom. Også de klarte med nød å neppe å komme seg i land gjennom de voldsomme bølgene som var forårsaket av båtene.

En granat - antakelig fra en av tårnkanonene på "Warspite" - falt ned like nedenfor huset til Edvard Johansen på Sletta. Lars Fagerjord kom kjørende med hest fra stasjonen og var kommet nedenfor hytta til Thoralf Kristiansen (nå hytta til Thoralfs datter), da granaten eksploderte.

Hesten skvatt til, men Lars klarte å roe hesten og kom velberget hjem til Fagerjord med hest og vogn, samtidig som de første engelske destroyerne i stor fart på jakt etter tyskerne kom pløyende inn fjorden. De britiske båtene var helt svarte, og han syntes de var stygge i forhold til de tyske som var malt lysegrå. En annen granat skadet hytta til Kristiansen, mens folkene satt sammentrengt i en liten kjeller under huset.

Dagen før sjøslaget i Indre Rombaken kom det en enslig norsk soldat til Nøkkelvika. Han hadde rømt fra Narvik og hørte til Trønderbataljonen som var internert av tyskerne ved erobringen av Narvik 9.april. Han hadde gått etter fjæra fra Narvik. Ellen og Jakob Thomassen tok straks hånd om soldaten som fikk overnatte hos dem, skjønt huset allerede var overfylt av evakuerte fra Narvik

Julius Seljenes (fostersønn til Ellen og Jakob) skulle dagen etter ta båten og ro soldaten over til andre siden av fjorden hvor han så kunne fortsette sin rømningsferd fram til de norske styrker ved Bjørnfjell.

Tidlig lørdags morgen 13.april rodde derfor Julius soldaten over til Lakselva hvor han begynte turen gjennom Nygårdsmarka og videre østover mot Bjørnfjell. Soldaten hadde fått lånt ski og staver hos Sigfred Sørensen og var av Ellen utrustet med en stor nistepakke. Julius rodde så tilbake til Nøkkelvika, mens det ennå var tidlig morgen og så vidt begynt å lysne.

Julius har siden ikke hørt noe fra soldaten, men regner med at han kom vel fram til de norske styrker på Bjørnfjell, som under major Omdahls dristige lederskap hadde klart å komme seg ut an Narvik om morgenen 9. april. De norske tropper på Bjørnfjell ble ødelagt av en tysk skiløperavdeling i forsvinningsdrakter 16. april og major Omdal ble tatt til fange av tyskerne. (Han klarte siden å rømme).

Verken Julius Seljenes eller trøndersoldaten kunne neppe tenke seg at bare noen timer senere skulle et historisk sjøslag utspille seg nettopp mellom Lakselva og Klubbnes, og at de fine tyske krigsskipene om ettermiddagen skulle ligge igjen som svrak i Sildvik og Rombaken.

Olaug Helland (senere gift Horrigmoe) som bodde i Klubnes forteller at krigsalarmen og granatregnet under sjøslaget var forferdelig på Klubnes. Imidlertid hadde alle søkt beskyttelse i kjellere og ingen ble fysisk skadd

Hun forteller at torpedoene som under sjøslaget kjørte seg opp i fjæra på Langstranda uten å eksplodere, om sommeren 1940 ble sprengt av tyske soldater. De hadde på forhånd varslet oppsitterne i Tyttebærvik og Klubnes og at alle måtte gå i kjellerne. Varsel om sprengningen var også gitt helt utover til Fagerjord på sørsiden av Rombaken, men tyskerne sa at ingen behøvde å være redde for det var bare fredelige eksplosjoner.

Tilbake til kart

Tilbake til historieside