Sjefen for undervannsbåtdivisjonen, kaptein Brekke, ble ved 2030-tiden telefonisk underrettet av avdelingssjefen om den meldte tyske oppmarsj mot Narvik, og i anledning av det gitt ordre om å legge undervannsbåtene lenger inne i Bogen for at de skulle ligge dekket mot innsyn fra fjorden.

Kl.2200 lettet "PS Eidsvold" og gikk ut av Narvik havn og ankret like nord for Framnesodden omtrent 500 meter av land. Kl. 2300 ble krigsvakt satt på fartøyet.

Panserskipet "Norge" ble fremdeles liggende til ankers på havnen med akterfortøyning i land, idet sjefen for Ofoten-avdelingen fant det ønskelig å holde telefonforbindelsen med land lengst mulig. De kastet loss, lettet anker og gjorde seg klare til kamp.
40 år gamle var skipene blitt. Kanonene hadde liten rekkevidde i forhold til moderne bestykning av samme kaliber. Ildgivningssystemet var foreldet, luftvernet utilstrekkelig, og den vanntette gammeldagse skottinndelingen og bunnkonstruksjonen gjorde dem lite egnet for aktiv krigføring. De kunne til nød brukes som flytende batterier. I et moderne sjøslag var de helt uegnet.

I grålysningen, klokken kvart over fire, lå "PS Eidsvold" klar til kamp like utenfor Framnesodden. Ombord var spenningen stor, og det ble i det tette snødrevet forsøkt å holde skarp utkik utover fjorden.

Ennå mens man var opptatt med å lette anker, kom plutselig to jagere til syne Ca. 400 meter fra "PS Eidsvold" . Sjefen, kommandørkaptein Willoch, gav straks ordre om å anrope den forreste jageren med signallampe, og da den ikke svar ble det fyrt et varselskudd. Den tyske sjefen, kommandørkaptein Bonte, signaliserte da: "Jeg sender båt med offiser". I en motorbarkasse kom den tyske Korvettenkapitän Gerlach med en signalmann over til "PS Eidsvold" som parlamentær. Tyskerne var kommet som venner. De ville beskytte landet vart, og det var nok best at kapteinen overgav skipet uten kamp. Kommandør kaptein Willoch bad om ti minutters betenknings tid, men det ble ikke innvilget av tyskeren som straks gikk fra borde. Like etter satte kommandørkaptein Willoch seg i forbindelse med sin sjef, kommandørkaptein Askim, på "Norge" , og rapporterte om hva som hadde hendt. Askim gav et kort svar: "Åpne ild"! Og Willoch svarte: "Jeg går til angrep!". Tyskeren ble igjen kalt ombord, hvor kommandørkapteinen meddelte ham om at han hadde fått ordre om a åpne ild. Den tyske offiseren gjentok sin oppfordring om overgivelse, men det ble bestemt avslått. Til slutt gjorde den tyske offiseren honnør og gikk i båten, mens kommandørkaptein Willoch sprang opp på broen idet han ropte: "Nå skal vi sloss, gutter"! Den tyske jageren "Wilhelm Heidkamp" hadde i mellomtiden manøvrert seg aktenom og rundt PS"PS Eidsvold" , og la ca. 700 meter borte, klar til å skyte ut sine torpedoer. Kommandørkaptein Willoch gav så ordre: "Ild"! Og fra den tyske motorbåten med parlamentæren ombord ble det samtidig sendt opp et rødt signallys - tegnet på at nordmannen ville slåss. Ombord på "Wilhelm Heidkamp" syntes Kommandore Bonte å kvie seg til det som skulle komme. Han så bort på general Dietl. Generalen sa kort: "Schiessen"! - og det betydde døden for mange unge nordmenn.PS"PS Eidsvold" batterisjef kommanderte "babords batteri" og "salve". Straks etter eksploderte to torpedoer umiddelbart etter hverandre. "PS Eidsvold" ble truffet av en torpedo i forskipet, en traff midtskips. Noen kilder oppgir at "PS Eidsvold" ble truffet av 3 torpedoer av 4 utskutte. Det ble en voldsom eksplosjon. Antakelig var det ammunisjonslagret som gikk i luften, for fartøyet brakk i to deler og gikk ned med forskipet først i løpet av 15 sekunder. Klokken var da 0437.

Kort etter at "PS Norge" var kommet i stilling på Narvik havn - like utenfor malmkaien - ble to fremmede jagere oppdaget i snødrevet borte ved Ankenes-siden. Tidligere meldinger om at Vestfjorden var "full av britiske krigsskip", gjorde det vanskelig for skipssjefen, kommandørkaptein Askim, med sikkerhet å kunne bestemme skipenes nasjonalitet. Han gav derfor ordre om å anrope fartøyene med signallampe. De svarte ikke, og han ville da sende et skarpt skudd foran baugen på dem, men innen ordren kunne utføres, var fartøyene forsvunnet i snøkavet

Omkring kl. 0440 ble de to jagerne igjen observert fra "PS Norge" mens de passerte mellom handelsskipene som lå på havnen. Ordre om ildgivning ble gitt. Med de to 21 centimeters kanonene ble det fra panserskipet skutt ut fire skudd, og styrbords 15 cm's kanoner fyrte av fem salver mot "Bernd von Armim" på en avstand av 7 - 800 meters hold. Været var nå blitt lettere, men det var fremdeles nærmest umulig å se målet i kikertsiktene. Resultatet måtte derfor bli dårlig.

"Bernd von Armim" hadde skutt ut en serie torpedoer. De første bommet, men torpedo nr. 6 og nr. 7 rammet "PS Norge" akterut og midtskips med en katastrofal virkning. Panserskipet krenget raskt over til styrbord og sank med bunnen i været i løpet av et minutt ved 5-tiden om morgenen. Propellene snurret fremdeles rundt da "PS Norge" forsvant i dypet. De tyske jagerne la til ved kaien, og tyske tropper fra "Bernd von Armim" og "Georg Thiele" begynte å gå i land. Mannetapet ved senkningen av de to panserskipene var stort. Av besetningen på "PS Eidsvold" ble bare 6 mann reddet. De øvrige 176 gikk ned med fartøyet.

Vernepliktig underoffiser L. Holstad og musikkvartermester H. Bache klarte å redde seg opp på en av våre to redningsflåter og drev på disse i land på Framnesodden. Straks vi hadde entret flåten kunne vi se "PS Eidsvold" s akterende rage opp over vannet, men den sank snart. Den tyske motorbåten tok opp 4 mann av vår besetning. Den måtte ha kunnet redde flere. Ingen ble tatt til fange.

Intendant Opstad som tjenestegjorde på "PS Eidsvold" , skildret sine opplevelser slik:

Doktor Dyblie, intendanturløytnant Krafft, kaptein Jansen med flere sprang med hendene over hodet bortover, mens jeg som stod ved nedgangen til den aktre banjeren under aktre bru til babord, løp ut på akter dekket, hvor alt var svart av røyk, gjennom en åpning som var dannet i kanontårene under eksplosjonen, tre skritt ut til babord og kom meg heldig ut i vannet. Jeg la med en gang på svøm for å unngå dragsuget. Da jeg kom opp til overflaten, så jeg bare 10 - 15 meter av "PS Eidsvold" s akterskip med begge propeller i været. Skipet sank stille og rolig med forskipet først. Etter sigende skal det hele ha stått på i 12 sekunder fra torpedoene traff til "PS Eidsvold" var forsvunnet. Etter å ha ligget i sjøen i Ca. 1/2 time fikk vi øye på en jager. Vi praiet den, og den sendte ut en motorbåt som først tok opp telegrafist Karl Nilsen og deretter kom den bort til oss - sammen med meg var utskrevet dekksmann Arne Indrebø. Vi bad dem imidlertid først om å ta opp en mann som lå i nærheten av oss, Karsten Johannessen, Hvittingfoss.

Dette ble gjort, og deretter ble vi etter 70 minutters forløp tatt ombord i motorbåten. Vi ble brakt inn til Narvik og fikk god for pleining ombord i en tysk jager. Da vi lå sjøen, hørte vi kamp i Narvik, og vi forstod da at også "PS Norge" ble senket.

Med gi "PS Norge" kk 101 mann av besetningen ned med skipet, i alt ble 90 reddet. En båt fra "Bernd von Armim" reddet ni mann, blant dem var kommandørkaptein Askim som i bevisstløs tilstand ble brakt i land på dampskipskaien. Carl Olav Carlsson var ved kanonen ombord på "PS Norge" fikk et glimt av de to tyske jagerne noen hundre meter borte, da det kom ordre fra broen om å skyte varsel - med skarpt.

- Er du gal, vi kan skade dem, utbrøt Carlsson impulsivt. Det var et Herrens vær på Narvik havn, og de digre kanonene tegnet åttetall mot himmelen i sjøgangen. Fartøyene forsvant igjen før de kunne skyte. Men litt senere fikk de øye på dem borte ved dampskipskaien. Denne gangen var de på motsatt side av der Carlsson befant seg. Han hørte at kanonene skjøt både fra dem selv og fra de fremmede. Plutselig var det som om dekket løftet seg under ham. Skipet la seg ned på motsatt side, slik at han ble løftet til værs. Da dekket var nesten loddrett i løpet av noen få sekunder, svang han seg over rekka og løp på skipssiden mot kjelen. Underveis fikk han av seg skoene og den tunge sjømanns- jakken.

Det gikk utrolig fort. Han husker at han rakk å tenke at akkurat noe slikt hadde han en gang sett på et bilde fra Jyllandskslaget - mannskapet som løp over skutesiden i siste øyeblikk for å redde seg. Han kom seg ut i sjøen like før skipet forsvant og svømte på harde livet for å komme bort fra dragsuget. Det gikk ikke. Sterke krefter tok tak i ham og trakk ham nedover. Langt, langt der oppe syntes han at han så en hvit flekk og sparket fra for å komme opp mens lungene var i ferd med å sprenges. Like før han visste det ville bli for sent, nådde han luft.

Rundt ham skrek folk om hjelp. Han forsøkte å blåse opp svømmevesten. Ventilen hadde satt seg fast. Men han var en dyktig svømmer. De fleste sjøfolk i 1940 var ikke det. En livbåt kom mot ham. Han skimtet tyskere ombord. Carlsson snudde og svømte unna. Det klarte han. Han fikk det for seg at de ikke ville ham noe godt.

Like ved land lå et nederlandsk lasteskip. En leider hang ned i vannet. Snart hang de hel klynge, ti - tolv mann, i den. Alle var for medtatte til å hale seg ut av vannet. Bare én, en kanonkommandør, klarte det omsider. Han fikk hjelp av de nederlandske sjøfolkene til å låre livbåten. Den var lettere å entre. Så fikk de ull tepper og varme i kroppen - og tid til å kjenne sjokket i nervetrådene.

Av Dag-Jostein Andresen

Det kan diskuteres om plasseringen av panserskipene under det tyske jagerangrepet på Narvik denne morgenen var den heldigste for å kunne avslå angrepet. (2. og 3. april rekognoserte kommandørkaptein Askim med "Norge" og "Eidsvold" i Ofotfjorden for å undersøke forskjellige stillinger som det kunne bli tale om å innta under en eventuell fiendtlig inntrengning i fjorden.) På grunn av kanonenes korte skuddvidde, fartøyets foreldede ildledningssystem, gammeldags bunnkonstruksjon og vanntette inndeling m .m., var disse 40 år gamle skipene bare under ganske spesielle forhold som ikke forelå ved Narvik, skikket til å kunne stå seg i kamp med moderne jagere. Dette var begge sjefene for panserskipene selvsagt klar over.

Som vitne i krigsrettsaken mot den norske oberst Sundlo etter krigen, uttalte kommandør Askim om dette spørsmålet: "Hadde jeg visst hvordan forholdene ville utvikle seg, hadde jeg satt "Eidsvold" på grunn på den ene siden av innløpet til Narvik og "Norge" på grunn på den andre siden. Men det kunne jeg ikke gjøre uten ordre fra Kommanderende Admiral. Dette alternativ var tidligere blitt diskutert mellom sjefen for "Eidsvold" og meg."

Med hensyn til spørsmålet om ikke panserskipene burde ha søkt å møte den tyske angrepstyrken i munningen av Ofotfjorden, uttalte kommandøren under den samme krigsrettsaken bl.a.: "Under de siktbarhetsforhold som rådet (i Ofotfjorden mellom 8. og 9.april) mente jeg at det ville være ren idioti å gå ut i fjorden og møte de tyske jagerne der. Det ville ha blitt å leke blindebukk i snøtykken. Skulle man i det hele tatt vente å komme i kontakt med de fartøyene som kom inn, var det ikke andre steder å legge panserskipene enn der hvor de ble plassert. Men det er klart at da kunne det ikke bli noen langvarig kamp."

Den rettferdiggjørelse som senere ble gitt for senkningen og for at ordre ble gitt for å åpne ild, var at den tyske jageren sto i fare for å bli rent i senk av sin 40 år gamle motstander. Garnisonen som telte omlag 450 mann, var i en fart blitt forsterket i det tyskerne kom. Den kunne fremdeles ha ytt en viss motstand, støttet til to nybygde mitraljøsebunkere. Men sjefen, oberst Sundlo, avslo i det avgjørende øyeblikk å gjøre motstand. Da han ble avløst, var tyskerne i byen, og det var for sent for hans etterfølgere å gjøre mer enn å få trukket halvparten av garnisonen ut av byen. Imidlertid tok tre andre jagere uten motstand store lager av militært utstyr på Elvegårdsmoen, ca. 13 km. nord for Narvik. På denne måten var scenen tilrettelagt for en sjøkamp, hvis make aldri tidligere hadde gjenlydt i vårt lands fjorder.