Sjøslaget 10. april
Britene viser ansikt.
Et uventet stormangrepGjengitt etter tillatelse av Magnus Pettersen
Krigen kommer til å bryte løs ganske snart, og det er jeg som skal starte den! Slik skrev Captain Bernard Warburton-Lee, sjef for den 2. Britiske Jagerflotilje, til sin hustru den 5. april. Da hun fikk brevet, var krigen i gang, og hennes mann hadde gjort seg fortjent til Victoriakorset posthumt. Han kom noen timer for sent til Narvik!
Ute i Vestfjorden stevnet en engelsk flåtestyrke på fire jagere innover mot Ofoten. Den 9. april om morgenen, samtidig med at general Dietl og hans tropper satte fot på kaien i Narvik, hadde admiralitetet gitt direkte ordre til sjefen på denne flotiljen, Captain Warburton-Lee, om å "løpe" inn i Vestfjorden for a avskjære den tyske landingen i Ofoten. Like før dette skulle skje, nådde meldingen til London om at tyskerne hadde tatt Narvik.
Warburton-Lee fikk sa ordre om a senke de tyske forsyningsskipene som var på vei nordover. Det var meget viktig at admiralen fikk greie på hvor mange tyske skip som var i området.Flotiljesjefen ble også stilt fri om han gikk inn mot Narvik og forsøkte a gjenerobre byen. På Tranøy fikk engelskmennene vite at seks tyske krigsskip hadde seilt forbi, og dessuten var en båt med i følget. Admiral Whitworth hadde ikke så mange skip at han kunne avstå flere til dette foretakendet, og gav Warburton-Lee frie hender om han ville bestemme seg til å angripe. "Alle beslutninger De måtte ta, går jeg god for", Ut trykte admiralen.
Warburton-Lee svarte: "Jeg går til angrep!" Da det begynte a dages den 9. april, Warburton-Lee sine jagere ga på forskjellig til a begynne med, dette for a villede tyskerne Den tyske ubåten, "U-51", merket seg dette og meldte fra til Narvik: "Fem fiendtlige jagere sikte. Fienden styrer på sydvestlig kurs, middels fart, Ut Vestfjorden."
Denne meldingen beroliget Kommandore Bonte. Tidlig om morgenen, onsdag den 10. april, etter avledningsmanøveren stevnet Warburton-Lee med sine skip - fire i tallet - opp mot innløpet til Ofoten. Ved Tranøy stanset skipene opp. En offiser ble sendt inn til losstasjonen for a forhøre seg blant losene om forholdene i Ofoten og om man der hadde noen opplysninger om fiendens styrke. Nå sluttet en femte jager seg til flotiljen. I storm og tett snødrev løp de inn fjorden og kom overraskende på de tyske jagerne.
45 år senere, da forfatteren sammen md Douglas Bourton, marinegasten som hadde ved roret på H.M.S "Hardy" den minneverdige morgenen, satt nede på svabergene ved Skarstad det herligeste sommervær, utbrøt han. "Vi må ha vært dyktige eller heldige sjøfolk den gangen. Ikke hadde vi radar, ikke hadde vi los, vi så ingen lys og likevel rente vi 0ss ikke på land. Vi traff hullet".
Skipene i denne jagerflotiljen var H.M.S "Hardy", flaggskipet, H.M.S "Hunter", , H.M.S. "Havock", H.M.S. "Hotspur" og H.M.S. "Hostile". De møtte ingen tyske skip ved innløpet. "Diether von Roeder" ,som skulle sikre innløpet til fjorden, hadde forlatt sin posisjon og gått inn til Narvik. Klokken var da 5.20.
Ti minutter senere stod Captain Warburton-Lee ubemerket utenfor havnet. Det var vær for et overfall.! Snøbygene sopte fjorden. Tette tåkebanker lå over Narvik havnen, ofte var sikten bare 10 meter. Captain Warburton-Lee lot "Hotspur" og "Hostile" sikre fjorden mot overraskelser ved Havneinnløpet. Med "Hunter," og "Havock" løp "Hardy" ,som mørke skygger til de var midt inne på havnet. Captain Warburton-Lee oppdaget her Kommandore Bontes kommandoflagg i masten på jageren "Willhelm Heidkamp" ,tett ved.- Og så brøt infernoet løs! Granater detonerte i skipssidene, vannsøylene stod til værs. Salvene tordnet! Fjellsidene kastet ekkoet tilbake. Hele havnet stod i ett kok! Og det beste av alt: Tyskerne hadde verken hørt eller oppdaget noen fiende. De ante ikke hva som stod på! På de tyske skipene gikk flyalarmen, luftvernet skjøt opp i snødrevet.
Da situasjonen klarnet, var det for sent for tyskene.Captain Warburton-Lee tok for seg "Willhelm Heidkamp". En torpedo traff akre ammunisjonskammer. Akterskipet ble revet bort. Komandore Bonte falt med 81 av sine folk. Skipssjefe, fregattkapitän Erdmenger, var som ved ett mirakel i live. Det lyktes han å buksere vraket langs det svenske lasteskipet "Oxelösund" for å redde de sårede, og dessuten for å få berget unna verdifullt materiell før jageren gikk til bunns. Samtidig fikk "Anton Schmitt" to torpedoer, brakk i to og sank i løpet av få minutter. Denne detonasjonen var så kraftig at "Hermann Künne" som lå 40 meter borte og prøvde å komme seg løs fra "Jan Wellem", fikk sitt maskinanlegg skadet under det voldsomme rystelsene. Jageren "Hans Lüdemann" som også lå ved "Jan Wellem" og prøvde å komme seg fri, fikk to granattreff. Det brant ombord i akre ammunisjonsrom, som måtte settes under vann.
Den tyske sjefen fikk endelig sendt ut en alarmmelding til de tyske jagerne ute i fjorden. De hadde selvsagt også hørt kanontordenen. "Diether von Roeder" så munningsflammene gjennom snøfokket og åpnet straks ild mot de britiske jagerne som gled som skygger ut av havnen. En voldsom artilleriduell utspant seg. "Diether von Roeder" vegret seg fortvilt mot de fem britiske jagerne og skjøt fem torpedoer uten resultat. Selv fikk den fem 12 cm's granattreff. Ojetankene ble truffet, tredje kanontårn øde1agt, og det brøt ut brann på alle dekk. Ror anlegget sviktet. Det lyktes så vidt mannskapet å slokke brannen og få jageren inn til ekspedisjonskaien i Narvik.
To jagere torpedert, tre sterkt skadet, flere handelsskip senket, - Warburton-Lee hadde med sitt mannskap gjort en flott jobb. Havnen var allerede blitt litt av en skipskirkegård - og sjøen var dekket av vrakrester og et tykt lag med oljesøl. Det gikk år før oljeeimen var borte! Bare et eneste skip hadde sluppet fra ødeleggelsen - "Jan Wellem". Tankeren som ennå hadde 3000 tonn dieselolje ombord, var blitt angrepet to ganger med torpedoer. De drev rundt ueksplodert i havnen! De var de eneste av de 15 torpedoene britene skjøt ut som ikke funksjonerte. Etter dette reddet kapteinen "Jan Wellem" inn til malmkaien.
På dette tidspunkt hadde ingen av de fartøyene fått noen alvorlige skader. Tre ganger hadde de gått inn på havnen. Siste gang var inne på reden og skjøt med kanonene. En time hadde angrepet vart. Så forlot britene havnen; det med stor fart og kraftig røklegging. Det hadde vært et raid i klassisk stil og minnet om fra Tordenskjolds tid. Bare en entring manglet, men også det var planlagt. Gaster med entrehaker og håndvåpen stod klare til klatre om bord i"Willhelm Heidkamp", men så langt kom det ikke. I mellomtiden hadde jagerne på Herjangen og Ballangen blitt alarmert og kom hurtig til hjelp. De tyske jagerne tok de britiske jagerne i en knipetangoperasjon. Captain Warburton-Lee tok først de to jagerne som kom fra Ballangen for å være britiske. Det var blitt lovet ham forsterkning, og at det nå var den som nå kom til unnsetning. Men det var "Bernd von Arnim" og "Georg Thiele" Det lyktes dem å skyte "Hardy" i brann på kloss hold. Captain Warburton-Lee ble alvorlig såret. Han fikk begge bein skutt av og døde av sine sår da han ble brakt i land. Han overlevde sin tyske motstander Kommandore Bonte med 1 1/2 time. Den siste ordren kapteinen gav lød: "Keep on engaging the enemy!" Alle offiserene på "Hardy" var falt eller lå hardt såret i vrakrestene. Løytnant G.S.Iming, som egentlig ikke var utdannet til skipskommandant, men hadde med utrustningen bord å gjøre, tok kommandoen. Med en avrevet fot satte han "Hardy" på grunn på Vidrek.
I kampen, hvor situasjonen skiftet så raskt, ble begge de tyske jagerne som nettopp hadde fått oppfyllt tankene, skadet og måtte søke inn til Narvik. "Georg Thiele" ble rammet av granater slik at to kanoner ble ødelagt. Brann var der bord, og 13 mann hadde mistet livet.
De tre øvrige tyske jagerne "Wolfgang Zenker" "Erich Koellner" og "Erich Giese" tok forfølgelsen av britene med toppfart. I en kraftig ildveksling ble "Hotspur" hårdt skadet. "Hunter" ble av truffet av artilleritreff gjort umanøvrerbar, og fra full fart ble den liggende stille slik at den følgende jager "Hotspur" kolliderte med den."Hunter" kom i brann og sank. Tyskerne tok opp overlevende fra "Hunter", av dem døde 10 av sår. "Havock" sikret retretten for "Hotspur" og "Hostile" som ble dekket av de tyske salvene, unnslapp såvidt bak en røykskjerm og tåke utover Vestfjorden. Tyskerne torde heller ikke ta opp forfølgelsen til tross for at tre jagere var fulltanket om natten ved 0.30 tiden. Tre skip var fortsatt uskadd. To jagere var delvis opptanket, og en var i full stand.
Tyskernes uhell denne dagen var ennå ikke slutt. Da de tre britiske skipene som så noenlunde hadde kommet seg gjennom sjøslaget, var på tur gjennom smale innløpet til Ofoten, oppdaget de på høyde med Finnvik like innenfor Skarstad et stort handelsskip som hadde kurs inn fjorden. Skipskommandanten Layman på "Hotspur" signaliserte til commander Wright på "Hostile" at de skulle undersøke handelsskipet, siden "Hotspur" var sterkt skadet.
"Hostile" sendte varselskudd foran baugen. Et skudd fra "Havock" traff skipet, og det begynte å brenne. Britene så at mannskapet gikk fra borde. Noen av dem ble "plukket opp av "Havock", en bevæpnet båt ble sendt over for å under nykomlingen. Det viste seg å vøre det tyske forsyningsskipet "Rauenfels", som blant ammunisjons og proviantforsyninger ombord, også bragte med seg det 15 cm kystbatteriet, som tyskerne skulle sperre leden inn til Narvik med."Rauenfels" stod i full flamme, og det britiske båtmannskapet ble kalt tilbake etter at skipet var brakt bort fra bebyggelsen i Finnvik. Før britene satte kursen vestover, beordret "commanderlieutenant" Courage to runder med høyeksplosive granater mot "Rauenfels". Eksplosjonene var så kraftige at store deler av skipet overbygg med skorsteinen havnet høyt oppe i fjellsiden.
Ved Vidrek karret de overlevende fra "Hardy" seg i land som best de kunne fra det brennende skipet. De tok med seg de sårede og de falne fra kampen. De falne begravde de i de høye snøskavlene i fjæra. Etter hvert tok de seg opp til de nærmeste gårdene, hvor de møtte hjelpsomme hender av alle de kom i kontakt med. Det var 120 overlevende, og noen av av disse kom til et av de nærmeste husene hvor Petra Kristensen bodde. Folket var rømt, og her fant de frem alt de kunne finne av tørt tøy, ulltepper, ullundertøy, gardiner og dameklær. Alt kunne brukes. Og da husfolkene kom til gårds, trådte de til og hjalp de skipsbrudne som best de kunne. Suppe ble kokt slik at de forfrosne menneskene kunne få litt varmt i livet, samtidig som det ble sendt bud etter doktor i Ballangen. Hos Kristensen, Kongsbakks og på de andre Vidrekgårdene kunne de ikke bli.
