Senket: Lokalbåten Bjarkøy ble senket ved kai i Gratangsbotn. Fargefoto fra august 1940

Så med båt til Sjøvegan der de ble møtt med et kraftig bombeangrep ved landingen. Min far, Heiberg, fikk kastet seg ned i ei grøft. En glødende bombesplint suste forbi hodet hans og traff grøftekanten. I mange år seinere bar han denne bombesplinten i pengeboka. Gårdeieren Einar Laberg, unge Einar Bakke og Markus Pedersen ble igjen på gården ovenfor Laberg. En dag seinere kom tyskerne og spurte hvor det var blitt av mennene. Vi hadde fremdeles telefonforbindelse, for min bestefar Karl Eriksen ringte og "budsendte" til telefonsamtale en tidligere handelsforbindelse han hadde hatt, Simon Johansen, som blant annet drev med eksport av sild til Sverige. Han bodde nå med kona og en voksen sønn, Edvin, på gården til Amanda Johansen på Bjørklund på Lillegrøsnes ytterst i Gratangen, uten tyskere og uten veiforbindelse til indre Gratangen. Et trygt sted. Bestefar spurte om de kunne ta mot oss som flyktninger, for det var så usikkert og farlig på Laberg. De sa ja med en gang. Flere fra indre deler av Gratangen hadde tatt seg ut til de ytre delene som flyktninger.

Min bestefar fikk ordnet med skyss for oss hos Meyer Hansen Laberg som hadde en liten sjark. Jeg ble sammen med tre andre barn dratt på en liten slede ned til sjøen der sjarken lå. Jeg var blitt smittet av meslinger og hadde høy feber og kunne ikke gå. Utrolig nok fikk vi plass i den lille sjarken i kahytten, men vi måtte gå til Årstein for å "fylle olje" - få drivstoff til motoren slik at den ikke stoppet før vi kom fram. Vi ble da fortalt at de på Årstein hørte skyting fra Gratangsbotn. Jeg kan ikke si noe om hvilken dag dette var. Vi kom til Grøsneslian, og på veien opp til gården Bjørklund i den djupe snøen, hadde jeg besvimt og blitt liggende, men ble hentet etter en stund og lagt i Ellen og Simons seng. Jeg var svært syk da. Påkjenningen hadde nok vært for stor. Besøk av lege kunne man ikke tenke på. Vi ble alle møtt på den beste måte, og hos Ellen og Simon fikk jeg spesielt som var så syk særlig godt stell. Jeg husker spesielt Ellens omsorg svært godt. Etter ca 2 uker var jeg oppe og gikk.

Finske flyktninger til Internatet vinteren 39/40 hadde gitt en forsmak. Men dette var noe annet. Jeg hadde selv flyktet for tredje gang siden 9.april 1940!

På Laberg gikk livet nesten "sin vante gang" Hushjelpa vår, ho Emma fra Skatvik på Senja stelte dyrene ikke bare i vår fjøs, men på et par andre gårder. Eilert døde, og da han skulle gravlegges ble følget angrepet av fly. Kulehull på Einars gård er fremdeles synlig, og på kirkegården måtte sønnen Einar og hans gutt Bjarne, hoppe ned i grava for å berge seg unna flyangrepet.

Det ble etter hvert vanskelig med mat. Fisk og poteter var det nok av. Melk også, og man kan jo leve lenge av det. Men brød ble det vanskelig med. Man fikk ikke tak i gjær som ble hentet til butikken sørfra. Men min bestemor, Berthine, visste råd. Da hun var ung var det vanlig med surdeig som hevemiddel ved brødbaking. Hvordan hun fikk det i stand nå vet jeg ikke, men hun fikk det i stand, og brød ble det. Gode brød, slik man kan få dem både i Sverige og Finland i dag.

En spesiell episode i Grøsneslian må jeg nevne. Det var søndag, blikkstille fjord og sol. En robåt med ei kone og 4 unger kom roende helt nær land på veg inn til Gratangen. Det var Signora på Sandnes. Minstegutten kunne være 2 år, og i 1939 hadde hun mistet mannen sin i ishavsskuta Nykens forlis på veg til New Foundland. Vi stod to stykker i stua på Bjørklund og så det som hendte. Plutselig hørte vi det kraftige brølet av flymotorer. Et stort fly kom lavt over fjorden og ved passering hørte vi nok en uhyggelig og skrekkelig larm.

Det var larmen fra maskinkanonene i flyet der den beskjøt båten. Vi så kulespruten i sjøen rundt båten. Båten ble truffet, men miraklet skjedde også: Ingen i båten ble skadd. Dette var rein terror. Man så klart fra flyet hva slags farkost dette var. Lignende terrorbeskytning fra tyske fly under felttoget var ikke uvanlig. At episoden gjorde et uutslettelig inntrykk er det vel unødvendig å si. Jeg har den i minnet fremdeles. Tyskerne gikk kraftig på de som hadde hest på stallen. Den ville de ha til transport av mat, våpen og utstyr fra Gratangsbotn til Laberg. De hadde tatt de norske magasinene på Elvegårdsmoen, så der var det nok å ta av. Hesten var ikke noe man uten videre gav fra seg, selv til truende tyskere. Men de visste råd. De gikk til "borgermesteren", ordføreren og forlangte at han skulle rekvirere nødvendige hester. I et tilfelle ble situasjonen meget tilspisset og kunne endt med en skikkelig tragedie, men partene roet seg ned. Hesten ble stående på stallen. Situasjonen i ytre Gratangen og på Laberg var forholdsvis rolig frem til 30. april. Georg Grenersen hadde prøvd seg med noen skudd fra sin rifle fra et sted under Høgfjellet mot et fly og mot ungdomshuset, og hadde visstnok truffet veggen der. Men med en avstand på over 2 km fra der han skjøt, var ikke tyskerne blitt særlig skremt Men etter 27. april ble det annen aktivitet også i dette området. Tragedien i Gratangsbotn 25. april der trønderbataljonen ble nedkjempet i slaget der, var kommet noe på avstand, men nå slo det til med nye, tragiske hendelser. Alt kan jeg ikke nevne her, men noen forhold i nærmiljøet må det bli.

Internatet: Eliborg i Gratangsbotn ble beskutt fra Fjordbotneidet i april 1940. Granatene traff kjøkkenet vårt. Min nåværende nabo Reidar Rognmo var mannskap på kanonen

Tirsdag 27. april om natten kl. 02.30 kom vaktbåten Svalbard II inn og la seg nedenfor Laberg. Den var påmontert en kanon og skjøt 2 skudd mot ungdomshuset her. Det andre skuddet var fulltreffer, huset ble satt i brann og et stort ammunisjonslager eksploderte. En ungutt, Gjermund på nabogården så at ca 40 tyskere sprang oppover jordet ovenfor huset.

Alle hadde kommet seg uskadd ut av huset. De besvarte ikke ilden fra Svalbard II, som heller ikke skjøt mer mot dem. Korporal Robert Pouhnet fra den franske alpejegerbataljonen skriver i sin dagbok om dette:" Jeg befinner meg oppe på en fjellkam (Gamhågen), der jeg har oversikten over et hus tyskerne har brukt, men som nå er fullstendig nedbrent. Jeg undersøker området litt. Hjelmer, gassmasker, ammunisjon, alt ligger der fortsatt, de må ha dratt i all hast. Jeg finner to udetonerte granater." Disse restene etter brannen ble et interessant undersøkelsesområde for oss guttunger både denne og neste sommer.

Neste natt 28. april kommer vaktbåtene Svalbard II og Kvitøy inn i Gratangen utenfor Straumen. Kvitøy skyter 6 kanonskudd mot de tyske mg-stillingene i Foldvikøy og på Laberg. Samtlige blir ødelagt. Tyskerne besvarer heller ikke denne gang ilden. Dette er en klargjøring av området før landsettingen av den franske alpejegerbataljonen i Foldvik som kommer med båt fra Sjøvegan. Tyskerne fikk heller ikke sprengt Laberg bro som de hadde underminert. Daværende distriktslege i Ibestad, visstnok dr. Grøn, som hadde vært på legebesøk i Labergområdet, hadde klippet over ledningen til ladningene. Han skulle ha et visst kjennskap til slikt siden han hadde deltatt i den spanske borgerkrigen mot Frankoregimet.

Tyskeren trakk seg nå opp i Labergsdalen der de befestet og hadde glimrende stillinger i ei steinur ca 150 - 200 m ovenfor huset til Jonas i Dalen (Johansen) og ovenfor veien som gikk videre til Beritsletta.

Tirsdag 30. april går franske tropper i land i Foldvik. Det er ikke fremmelegionærer,
men ordinære soldater, en bataljon alpejegere

Franske alpejegere klare til innsats	Muldyr til alpegerbatalionen blir heist i land

Gravene:Fransk kirkegård i Gratangsbotn. Fargefoto fra august 1940

De kommer med skøyter fra Sjøvegan. Det er disse skøytene, ført av sivile fiskere uten våpen, som med sin virksomhet gjør felttoget mulig.

Dette er et forhold som ikke er nevnt i "offisiell" historie om krigen i Norge. Ivar Enoksen gir i sin bok TUSEN GLEMTE MENN en utmerket beskrivelse av virksomheten disse var med på. Han har registret 200 kuttere/skøyter fra nord som deltok, og fra Gratangen kommune var det 21. Franskmennene yter disse båtene og mannskapene rettferdig oppmerksomhet. Deres navn på dem er "Pam-Pam", som antakelig har forbindelse med lyden fra motorene i disse båtene. Om turen til Gratangen skriver Robert Pouhnet i dagboken:" Utsikten er fantastisk. - Det er virkelig vakkert - . Og han er nesten Hamsunsk når han skriver:" For første gang opplever vi å ikke se natten komme." Hamsun i Victoria:" Det begynte å bli ingen natt mer."

Det er en velorganisert og velutstyrt avdeling som kommer til Foldvik ettermiddagen 30. april. I dagboken: Skirekognoseringstroppene drar umiddelbart av gårde, fulgt av det første kompaniet, deretter det andre og tredje, og til slutt resten av avdelingen. De undersøker husene på vei til Laberg. De vil ikke ha et tysk bakholdsangrep. De bruker ski og truger, og har med noe som vekker oppsikt: Mulesler. Og disse muldyrene skriker så det virkelig høres, helt til nordsida til Åkenes blir det sagt. I de hagene der det er rogn, blir det ikke levende trær igjen. De blir hurtig rundbarket som hos han Konrad på Laberg. Muldyrene bærer tung last der det ellers er vaskelig å komme frem, og de springer i skjul bak huset når det kommer fly. Det gjorde forresten også norske hester etter å ha vært utsatt for noen bombeangrep. Franskmennene brukte også dresserte hunder til å løpe med meldinger mellom avdelingene. Denne avdelingen plasserer seg rundt ved husene på Laberg og trekker opp i høyden ovenfor Milmarka. Det kan kanskje forklare noe man undret seg mye over høsten 1940. Stormyra ovenfor Milmarka var rett og slett teppebombet av tyskerne med små brannbomber ca 40 cm lang. Mange var udetonert og Sigurd Sørensen gikk mange turer med en kurv med ull i og bar disse bombene ned for å senke dem i fjorden Mineryddingskommando var et ukjent begrep.

Franske alpejegere på marsj opp Labergdalen, mai 1940

Det skjer svært mye neste dag 1. mai. Hurtigruteskipet Dronning Maud med et fullt utstyrt sanitetskompani, lastebiler og hester blir bombet av tyske fly da det legger til kai i Foldvik. Det blir helt ødelagt og satt i brann. 19 personer blir drept, leger og annet sanitets-personell og besetningsmedlemmer. Og Laberg får gjennomgå. Intens bombing av området rundt Gamhågen fører til at to franske og tre norske soldater blir drept, og flere blir sterkt såret. Samme dag går et norsk kompani støttet av en fransk halvtropp til angrep på de tyskerne som har forskanset seg i steinura ovenfor huset til Jonas i Dalen (Johansen). Det norske kompaniet går opp langs bunnen av dalen. Tyskerne er så opptatt av dette at de ikke legger merke til den franske halvtroppen ledet av løytant Blin som tar seg frem i østre dalside mot steinura og i omtrent samme høyde. De kommer usett helt nær men legger ikke i vei med noe uorganisert. Nei, stil skal det være, så troppens hornblåser klemmer i vei med en trompetfanfare som gjaller i den stille dalen, og da skytes det øyeblikkelig fra den franske troppen med alt av automatvåpen og andre våpen inn i steinura. Etter ca 2 minutter blir det viftet med et hvitt klede fra ura. Tyskerne er totalt overrumplet av det franske angrepet og overgir seg uten å ha løsnet skudd. 18 mann blir tatt til fange. Det norske kompaniet går raskt gjennom tyskernes stillinger og venter for å møte motangrepet fra den tyske avdelingen som har befestet seg sterkt på Snaufjellet. Og det kommer, og fenrik Lange Pedersen som leder den ene troppen blir hardt såret.

På en skikjelke blir han dratt ned, er innom gårdsplassen vår før han blir sendt med en kutter til Harstad. Livet står ikke til å redde, så på denne 1. mai blir 25 personer drept på Laberg og i Foldvik.I tiden 2. mai til 5. mai ble ytterlig 4 franske soldater drept i Laberg-området opp mot Snaufjellet. Så totalt fra 1. til 5. mai er 29. mennesker drept i tyske angrep i dette området.l to tilfeller ble soldaten så å si truffet av bomben, og kroppsdeler spredt i området. Ved veien på Labergshågen lå det beinrester av korsryggen på et menneske tildekket med et par flate steiner. Det var noe vi unger som bodde på Laberg viste fram nærmest som en liten attraksjon til andre unger som kom på besøk. Det var nok ikke for mye av denne soldaten som ble sendt heim for gravlegging. 2 franske soldater ble begravd på Laberg nedenfor fjøsen til Eilert. Det var så lite jord på berggrunnen der, at kassene de døde lå i så vidt var tildekket av jord. Rever prøvde på vårvinteren 1941 å grave opp kassene de var begravd i. Folk på Laberg tok initiativ til kjøp av kister. Det ble bestilt blomsterkranser med sløyfer i franske farger, og min bestemor, Berthine, skrev et lite dikt helt enkelt, men en riktig beskrivelse. "Du reiste bort fra far og mor, for å hjelpe oss her nord, men i døden falt du hen, kom ei mer hjem." Dette var festet til kransene. Ungdommer på Laberg, gravde opp kassene, de døde ble plassert i kister og kjørt til Elvenes der de ble begravd på den franske krigskirkeården der. Det var seinhøst og kaldt. Skolen var kommet i gang, og vi elevene i "storskolen" (4. - 7. klasse) stod stille i klasserommet, og så gjennom vinduene opp mot veien da hestene med de to ble kjørt forbi. Vi viste vel en slags honnør uten helt å være klar over det. Etter krigen kom slektninger på besøk, bl.a. ei søster til den ene soldaten for å besøke stedet der deres nære slektninger ble drept. Bilen stoppet utenfor butikken, som jo var et slags samlingssted. De ble fortalt hva folket på Laberg hadde gjort for å gi disse soldatene en verdig avskjed. Det ble mye gråt, naturlig nok, men også gitt uttrykk for varm takk.

Også en annen hendelse der man møtte krigens død, bet seg fast i et barnesinn. En norsk soldat, Alfon Gamst fra Loppa var blitt drept under et bombeangrep i Gratangsbotn-området. Han ble begravd på den eneste kirkegården den gang på sørsida av Gratangen, nemlig Laberg. Også han ble gravd opp av ungdom på Laberg og lagt i en zinkkiste og ført til sitt hjemsted. Avtrykk av kroppen på bunnbordene i kassen han hadde ligget i var synlig, ved siden av at det var en svært ubehagelig lukt, slik man nå hører om etter ulykker og krig. Selvfølgelig gav det uhyggesfølelse og gjorde et spesielt sterkt inntrykk.

Uten den militærfaglige oppmerksomhet både franske og seinere norske offiserer har vist, har slaget i Labergsdalen ikke fått den store omtale. Men på faglig hold blir det omtalt som svært viktig i og med at det førte til at veien mot Bjerkvik/Narvik ble åpnet. Det som det dreier seg om er å komme gjennom området til Bjerkvik og angripe Narvik. Tyskerne holder området på vestsiden av Læigasmassivet, Roasmehøydene og har full kontroll over Riksvei 50 (E6) over Øse. På vestsiden av veien har tyskerne befestet Snaufjellet og forsterker denne kontrollen. Det er umulig å komme fram. Med panservogner ville det være mulig. To panservogner blir sendt med en båt til Gratangen, lastet over på en pram der for å føres i land på stranda nedenfor Martin Strømsnes hus, like utenfor Straumen. Men prammen krenger og tipper, og begge panservognene ender på sjøen på ca 100 meters dyp. Randulf Ingebrigtsen bivånet det hele på lang avstand, men først etter krigen kunne en fransk offiser som var på besøk i Gratangen fortelle om denne hendelsen, bl.a. til Odd Thraning som fulgte ham utover fjorden.

Styrker fra den franske avdeling som ble landsatt i Foldvik gjennomførte flere angrep under svært vanskelige forhold under Roasmeøydene, og etter en stund ble disse høydene tatt av bl.aKp.7 IR 15 og Alta Bataljon, samt at Snaufjellet ble ryddet og veien åpnet mot Bjerkvik. Men de tyske flyene herjet stort sett ukontrollert og spredte død og ødeleggelse. Vegen nordover var blitt kortere etter at norske myndigheter i Trondhjem hadde organisert norske sivile arbeidere til å arbeide på spreng for å gjøre flyplassen på Værnes klar for de tyske bombe-flyene. Deler av et norsk landvernkompani hadde sin plass på og ved husene våre.

Hurtigruteskipet / sanitetsskipet Dronning Maud ble bombet og satt i brann 1. mai 1940 i Foldvik i Gratangen

De hadde blant annet vaktholdet over tyske fanger som etter hvert ble plassert på låven vår under streng norsk bevoktning. Det hadde sine grunner. Under transport av to tyske fanger ned til sjøen med norsk vokter, for videretransport med skøyte, måtte de passere smia som min oldefar (Eirik Johnsen) hadde bygd. To franske soldater hadde gjemt seg bak den. Nå sprang de frem. Den ene rev hjelmen av hodet sitt og slo den i ansiktet på den ene tyskeren som ble såret og blødde sterkt. Hatet fra tidligere hendelser heime i Frankrike var der. Forståelig. Men ikke akseptabel fangebehandling. Flere norske soldater kom til, og saken roet seg ned.

Min bestefar ville gjerne si disse tyskerne som lå på låven vår noen "Pauli ord". Han hadde en stiv hofte, og haltet, og brukte i blant stokk, som han nå hadde med seg da han ville inn på låven, for som han sa, å inspisere om det var nok høy til husdyrene slik at man ikke måtte slakte flere før våren kom. De norske soldatene hadde nettopp hjulpet ham med å slakte en stor oksekalv. Den norske vakten stoppet ham og spurte hva han ville med stokken. Jo, han kunne nok tenke seg å pirke litt i de bandittene som lå der. Han slapp ikke inn med stokk, men hadde på godt nordnorsk fortalt dem både det ene og det andre hva han mente om dem inkludert Hitler. "Og din forban-nede brilleslange," sa han til den ene fangen som hadde briller. På seinsommeren da alt var over, kom det en stor åpen bil opp på gårdsplassen vår mens hele familien satt og spiste middag. Fire tyske offiserer, med sine høye luer, gikk bort til låvebrua og inn på låven. Etterpå kom den ene med briller, inn på kjøkkenet. Bestefar ble temmelig blek, der han satt ved bordet. Tyskeren hilste høflig og sa at han gjerne ville hilse på den gamle "bøse" mannen som hadde besøkt ham som fange på låven. Det endte med det. Offiseren var ingeniør, het Lexe, og skulle stå for anlegg og bygging av tyske leirer, og som kjent ble en stor leir plassert i Stormodalen ca 300 m fra gården vår, og offiseren Lexe kom også siden på besøk. Også tyskere i krig er mennesker!

Det er hele tiden en strøm av soldater fra flere nasjoner, tyske, nå fanger -norskefranske og noen engelske i området, stadige tilførsler av mat og utstyr, og dermed tilstrekkelig med bombemål for de tyske flyene som nå hadde kort vei fra Værnes. Stadige overflyvninger, hver dag, ofte beskytning og bombing er en slik uhyggelig belastning at man må oppleve det for egentlig å forstå hvordan man preges av det, ikke bare mens det skjer, men også i ettertid. Flere år i ettertid. Og det skjedde i en periode på omtrent to måneder. Det har man ikke skjønt noe særlig av, de som kommer med sin fremstilling av trefninger, litt skyting og noen bomber i Sør-IMorge.20., 21. og 22. mai er det voldsomme flyangrep, og svært store ødeleggelser av bygninger, militære lagre og utstyr, særlig i Gratangsbotn. Det blir brukt store bomber. Løytnanten i Robert Pounhefs avdeling gir ordre om avreise fra Gratangen 22. mai kl. 12.00

De går om bord i en båt ved Elvenes under voldsom beskytning. En norsk medsoldat blir truffet av en kule i hånden. Lokalbåten Bjarkøy blir truffet, krenger over på siden og synker ved kaia til Thraning på Elvenes. 6 skip kommer inn til Elvenes. To er bevepnede trålere. Franske 6. alpejegerbataljon skal fraktes ut med båtene. 1. kompani er kommet om bord men har mistet tre som er drept i det voldsomme flyangrepet, og kapteinen sterkt skadet. Resten av bataljonen blir beordret til Strømsnes der kaia er mer beskyttet under fjellet. Det er kaia i Vika like innafor Straumen det er snakk om. Der skal de gå om bord i skipene for befraktningtil Sjøvegan. Om situasjonen på Elvenes står det i Pouhnets dagbok: "To tyske bombefly dukker plutselig opp. Det ene holder oversikten mens det andre styrer rett ned mot havnen der det slipper en klase på seks bomber samtidig som det skyter med mitraliøse. Flyet gjentar samme manøver tre ganger. — Utstyret vårt brenner og kassene med granater eksploderer med dumpe smell. Kassene med kuler sprenges. Lyden minner om mitraliøseskudd. Plankehusene blir til fakler. Tapet av utstyr er stort. Vi mister lastebilene, muldyrene, teppene, hele våpenlageret til følgekompaniet. Det er vanskelig å fordøye synet av disse ødeleggelsene. Jeg føler meg helt motløs. Veien til Strømsnes virker uendelig lang."

Den ene tråleren blir så sterkt skadet at den blir kjørt på land i Årsteinliene. Folkene kommer seg ut før den glir ut og synker. Det er bratt land og nærdypt. En liten steinvarde i fjæra markerer stedet.Den andre blir også skadet og kjørt opp på land på Tofthagen tett innenfor Laberg.

En av offiseren i det norske kompaniet som ligger på Laberg, sier at huset vårt ligger nokså trygt til for flyangrep der det ligger tett inntil den bratte Øverlandsbakken. Det fører til at svært mange fra de andre husene på Laberg har sitt tilfluktssted i kjelleren vår, som også har svært tykke steinmurer som det er umulig å skyte gjennom selv med tunge mitraljøser. Denne 22. mainatten er nesten alle på Laberg i kjelleren. Laberg har også vært angrepet, og skipet som har kjørt opp på land angripes. Rystelsene etter bombingen merker man i kjelleren, og den kraftige skytingen høres. Ut på natten stilner det., og en modig sjel, Meyer Hansen, tar på seg å gå ut og se hva som har hendt. Han kommer straks tilbake og forteller om båten som har kjørt på land på Tofthagen og massevis av franske soldater som strømmer på land. Flyene er borte, nå nede på Værnes hvor de norske arbeiderne og deres foresatte har hatt fest og feiret at flyplassen er operativ. Der er de for å hente nye bomber og ammunisjon. Det som nå vil skje er at det vil bli uhyggelige angrep på de franske soldatene som det nå er en stor mengde av på Laberg. Man bestemmer seg for at man hurtigst mulig skal gå til Foldvik. Alle sammen. De kommer til Foldvikøy/Hellarbogen. Da er de tyske flyene tilbake. Dramatisk og tragisk, men også komisk adferd finner sted. Flokken blir ikke angrepet.

De franske soldatene hadde vært et svært spesielt besøk under særdeles dramatiske omstendigheter på Laberg. Muldyrene har tatt sin del av oppmerksomheten. Rikelig med vin og rom, noe man nesten ikke hadde gjort bekjentskap med før. Steking av biff direkte på kokeplata på den nye elektriske komfyren eller kokeplata, sjokkerte og irriterte, men måtte godtas. Selvfølgelig, slik det hele var. Massevis av fransk hermetikk, men den var så sterkt krydret at bare ungdom på fjelltur på Snaufjellet fant behag i å spise den. Ellers ble den sett på som mindre spiselig. Grøsneslian og Bjørklund lå utenfor den aktive krigssonen. Man merket likevel krigens nærhet.

Feltkjøkken. Deler av norsk landvernkompani med feltkjøkken på gårdsplassen vår på Laberg. Mai 1940

I Bygda, sjøområdet mellom Rolla og Andørja, hadde engelskmennene en tid et av sine hangarskip. Fra Bjørklund så vi en gang et angrep av tyske fly mot skipet. Etter en stund ble det svært mange svarte flekker høyt over skipet. Først trodde vi unger at det var fly, men etter en stund skjønte selv vi at så mange fly kunne selv ikke tyskerne ha. Det var granater fra skipet mot flyene som hadde eksplodert høyt over skipet ved siden av flyene. Angrepet natt til 13. mai på Bjerkvik som jo lå svært langt borte, merket vi også på Bjørklund. Rystelser i jorda også der, under det store bombardementet av tunge granater fra skipene, gav uhyggesfølelse. Vi skjønte at noe alvorlig var på gang, men da visste vi ikke hva det var.

Den enorme trafikken av skøyter, større båter og engelske destroyere i blant, var noe vi unger var opptatt av. Under oppholdet på Bjørklund i Grøsneslian, var fjæra lekeplass, men vi måtte passe oss og springe langt opp når destroyerne passerte i stor fart, for bølgene slo langt opp på land. Henny Moan som også var evakuert dit sammen med sin bror Boye og oss, skriver noe om det i boken "Det første halvsekel", der hun er medforfatter. Selv så ung hun var hadde disse inntrykkene festet seg.

Det er blitt juni. Søndag var det, men jeg husker ikke datoen. Det er blitt fred 9. juni. Vi har kapitulert. Flere hundre norske soldater marsjerer forbi Laberg til Foldvik for hjemfrakt. Det er slitne, skuffede og bitre menn. De vet at de ville seiret om de hadde fått to, tre timer til på Bjørnfjell - etter to måneders umenneskelig slit og kamp i høyfjellet under ekstremt vanskelige vinterforhold. Dårlig utstyr, dårligere våpen enn den veltrente og velutstyrte og hensynsløse motstanderen de møtte. Daglig utsatt for flyangrep de ikke hadde noe forsvar mot. Men de slo denne motstanderen, dag for dag, og de vant land, de vant landet tilbake. Svenskene hadde kjørt togsett helt til grensen med opp-varmede vogner for å ta mot general Dietl og hans "Männer von Narvik". Men de som ikke hadde kjempet, og heller ikke vunnet noe, de kapitulerte.

Dagen før hadde jeg skrevet ned det som ble langsomt opplest i radioen gang på gang "Kunngjøring til det norske folk fra kongen og regjeringen" het den visst. De, kongen og regjeringen, hadde reist til England. Vi var igjen i en ødelagt landsdel. Fra Kringkasteren i Tromsø spilte man ikke mer den marsjen vi hadde hørt foran hver nyhetssending under hele krigen i nord, "Alt for Norge"!

Jeg stod på hagemuren nedenfor huset vårt på Laberg og så disse norske soldatene marsjere forbi - store deler av den dagen.

Ingen har i ettertid overbevist meg, og vil heller aldri gjøre det, når de forteller at krigen i Norge, jo, den var i sør, og ble vunnet av stort sett et par mann - og så "gutta på skauen".

Terje Karlsen til v. og Hugo Munthe-Kaas ved minnemarkering på LapphaugenHugo M. Kaas var ordinans for sin far bt.sjef II IR 16 Munthe-Kaas	Teje Karlsen til høyre sammen med en kjent veteran, Ivan Vanje fra Narvik (bakerst). De er sammen med en major i et telt på fjellhøyden Roasme i forgrunnen på bildet