Sjefen for GvR II 139 blir utnevnt som bykommandant og får underlagt de gjenværende styrker i Narvik. Om kvelden 23. april blir de engelske fanger og sårede ført ut av byen til fots langs jernbanen til Sverige. Om natta forlater også mange marinesoldater Narvik. Om morgenen 24. april begynner en forpart av Dietls landsoldater å trekke seg ut av Narvik østover, og hovedstyrken utover kvelden samme dag.

I følge general Dietls dagbok, publisert i dagbladet Fremover i 1990 og nå også på Internett, startet Dietl marsjen på ski sammen med divisjonsstaben og resten av tjenestegrenstabene fra Narvik 24. april kl 1915 og kom til Straumsnes st kl 2100.

Samme dag omkring kl 2030 går det et stort snøras i Tøtta, kanskje et av de største snøras i Ofotbanens historie. Det rammer jernbanen i den såkalte Bukta som ligger rett ovenfor de gamle gårdene på Fagerjord. Raset er omlag 300 meter bredt og tar med seg fem kontaktledningsmastre og kaster dem langt nedover fyllinga.

Hele kvelden var det sett soldater marsjere i rekke og rad etter jernbanen østover. Strekningen fra Narvik til Straumsnes er vel 10 kilometer og fra rasstedet til Straumsnes ca. to kilometer. Etter tida og avstanden å bedømme må general Dietl og hans følge ha passert rasstedet bare noen minutter før raset kom.

Det var begynt å skumre om kvelden, men likevel lyst nok til at en kunne se folk som gikk etter jernbanelinja (sommertid ikke innført). Øyenvitner forteller at da raset gikk var det en lang rekke med soldater som nettopp hadde passert rasstedet. De stoppet opp en liten stund, men fortsatte straks etter marsjen mot Straumsnes. Ikke lenge etter kunne en se mange mennesker krabbe over rasmassene på veg østover.

General Dietl og hans nærmeste offiserer må ha hatt en utrolig flaks som i marsjformasjon langs jernbanespor på ski å kunne unngå raset. En står her overfor en nestenulykke som krigshistorien har så mange eksempler på.

Man kan selvsagt filosofere over hva som hadde hendt hvis general Dietl og hans nærmeste offiserer hadde omkommet i raset 24. april. Det er vel ikke utenkelig at tyskerne ville ha gitt opp kampene i Narvikavsnittet. På dette tidspunkt var tyskerne sterkt presset militært.

I Narvik på gunn av det økende bombardement fra de britiske krigsskip og den polske destroyeren Grom, og trusselen om i landsetting av allierte tropper. Og på nordfronten under ledelse av østerikeren, oberst Windisch, på grunn av presset fra de norske styrker som var kommet i utgangsstilling for angrep mot Lapphaugen og Gratangen som tyskerne hadde besatt. Telefonforbindelsen med nordgruppen var også brutt ved Øyjord etter beskytning fra destroyerne.

Kanskje kunne de sivile tap i Bjerkvik 13. mai ha vært spart og likeså de mange falne ved inntakelsen av Narvik 28. mai. På den annen side kunne Narvik ha blitt utsatt for angrep fra tyske bombefly, slik man så det da tyskerne i kamp måtte trekke seg ut av Narvik vel en måned senere.

Tilbake til historie