På ettermiddagen 8 april ga generalen ordre til at det motoriserte batteri skulle forflytte til Øyjord neste dag (9 april) og II/IR 15 til Elvegårdsmoen snarest mulig.
Kl 2000 kom det melding om at tyske sjøstridskrefter var på vei nordover, antakelig med landgangstropper ombord, og kunne være i Narvik alt kl 2200. Divisjonen (i Vadsø) ga da bl a ordre om at I/IR 13 (major Spjeldnes) straks skulle flyttes i sin helhet fra Elvegårdsmoen til Narvik, og II/IR 15 skulle overføres neste dag (9 april) fra Bardu til Elvegårdsmoen. Kl 2130 fikk Divisjonen (i Vadsø) melding om at regjeringen først den følgende dag ville overveie ytterligere innkallinger, men Divisjonen ga likevel ordre til at IR 16 skulle forberede mobilisering av to bataljoner. Kl 0300 natten til 9 april ble stabssjefen kalt til telefonen og ble meddelt da DK-en i Harstad om bl a kamper mellom fremmede sjøstridskrefter og Oslofjordens ytre og Bergens befestninger. En halv time senere kom meddelelse om at man ikke skulle motsette seg franske og engelske sjøstridskrefters operasjoner. Like etterpå ble det meddelt fra sjøforvarsdistriktet i Tromsø at fremmede sjøstridskrefter gikk inn i Ofotfjorden samt at panserskipene "Eidsvold" og "Norge" kastet loss og gikk ut fra Narvik havn. Divisjonen hadde trodd at panserskipene lå i fjordmunningen. Avgjørelsen om Narvik ville falle om et par timer. De forberedelser som kunne gjøres fra Divisjonens side var allerede foretatt, så det var bare å vente på utfallet. I mellomtiden ble det bl a gitt ordre til at Hålogaland flyavdeling skulle gå til Bardufoss og at de to linjebatajoner av IR 16 skulle mobiliseres. Ordre om mobilisering ble gitt (kl 0445) uten at slik forelå fra høyere myndighet. Kl 0735 ble det gitt ordre til at også ALTA BN skulle mobiliseres. Melding i Kringkastingen om at det var gitt ordre til alminnelig mobilisering var notert i Divisjonens telefonjournal kl 0830. Kl 0620 fikk Divisjonen melding fra DK-en i Harstad om bl a at tyskerne var kommet på land i Narvik, besatt offentlige bygninger og heist hakekorsflagg på rådhuset, et norsk panserskip var skutt i senk. Forsvarssjefen i Narvik, oberst Sundlo, ba om tillatelse til å overgi byen.
Oberst Sundlo ble for bl a dette ikke ansett for å ha gjort sin plikt, og kommandoen i Ofoten.avsnittet ble overgitt til han nestkommanderende, major Omdal. I en telefonsamtale med generalen litt senere ble oberst Sundlo pålagt å melde seg for major Omdal til arrest.
"Det var klart at noe var gått galt, og at den militære situasjon i Narvik hadde glidd ut på en måte som truet med å umuliggjøre enhver hevdelse av Norges suverenitet i dette område. Narvik var tapt. Antagelig også Elvegårdsmoen. Men det gjaldt nå for enhver pris å skape militære fronter som representerte grensene for den norske stats myndighetsområde - og utgangsstillingen for de militære operasjonene som vi nå måtte vente.
Framfor alt måtte vi - for landets æres skyld om ikke annet - hindre at tyskerne uten kamp skulle kunne gå gjennom Norge fram til den svenske grense."
(Lindbäck-Larsen: 6. divisjon).
Men telefonen til Narvik var iallefall i virksomhet. Sjefen for I/IR 13, major Spjeldnes, fikk over telefonen generalens ordre, som gikk ut på følgende:
"å arrestere oberst Sundlo, samle sine tropper i en stilling øst for tyskerne og hindre deres fremtrengen mot svenskegrensen. Men majoren meddelte at tyskerne alt hadde avskåret de norske tropper som var stengt inne på Framneset. Ordren måtte gå ut på å slå seg gjennom de tyske styrker og ta stilling til forsvar av jernbanen."
Major Omdal var i mellomtiden kommet til, og da han var eldre av ansiennitet enn major Spjeldnes, var det han som mottok ordren av generalen personlig. Kl 0645 meddelte han at han var klar til å rykke frem, men da det var mange tyskere omkring ville han først forsøke å bløffe seg frem.
Stabssjefen holdt hele tiden forbindelsen med telefonsentralen i Narvik. Det var ikke mulig å få kontakt med militære kontorer, men telefonisinnen (Helene Gundersen) ga en del detaljer om nattens hendelser, bl a at begge de norske panserskipene var senket, og at telefonstasjonen var besatt av tyskerne som tydeligvis ennå ikke hadde etablert
kontroll av trafikken. Kl 0825 meldte hun gledesstrålende: "Major Omdal er i telefonen fra Djupvik." Han meldte at han nå gikk i stilling med forreste ledd ved Djupvik. Forflytningen hadde skjedd uten tap. En grei militær situasjon var etablert. Majorene Omdal og Spjeldnes hadde ført soldatene på en rekke rett forbi den tyske vakt og kom i gjennom med 200 mann, Kp 1 og Kp 3 av I/IR 13. Den øvrige del av I/IR 13 var igjen i Narvik, men noen kom seg unna senere og unngikk krigsfangenskap.
Det var nå selvfølgelig sterkt ønskelig å gjenerobre Narvik, men den mest aktuelle oppgave var å hindre tyskerne i å ta Setermoen og derved hindre mobiliseringen. II/IR 15 gikk derfor ikke lenger frem enn til Lund i Salangsdalen med en tropp på Lapphaugen. Det motoriserte feltbatteri hadde i morgentimene 9/4 kjørt seg fast på Kolbanskardet. Det var kraftig snøstorm, ikke bare i Troms, men også i nordre Nordland og Finnmark. Befalsskolen, som lå på Hundtorp, ble pålagt å organisere et kompani for å rykke frem til Gratangen. Videre måtte det etableres sikring mot sjøen, særlig Sjøvegan og Sørreisa.
Det var maktpåliggende for Divisjonssjefen å komme seg til krigsskueplassen. Allerede kl 0330 9 april ble det avtalt med Sjøforsvarsdistriktet at to fly skulle stå til rådighet om morgenen for å fly generalen og stabssjefen fra Vadsø til Tromsø. Været ble imidlertid så dårlig at avreisen måtte utsettes.
Den 10/4 om morgenen reiste Divisjonssjefen og Stabssjefen fra Vadsø til Tromsø til tross for at værsituasjonen ikke var stort bedre enn før. Flyturen tok 5 timer.
"I Tromsø ble tilkalt til konferanse bl a stabssjefen ved S.F.D.3, fylkesmannen i
Troms fylke og politimesteren i Tromsø og bestemmelser truffet om ordningen av de
kommandomessige og administrative forhold innen landsdelen.
Som følge av landsdelens isolerte stilling tok general Fleischer i henhold til
Kgl.res. av 13/1 1940 kommando som Ø.K. i Nord-Norge (se kap 2, avsnitt 3).
Stabssjefen ved S.F.D.3 skulle inntil videre ha den direkte ledelse av sjøforsvarets
stridskrefter. Sjøtransportsjefen ved 6. Distriktskommando, kommandørkaptein
Siem, skulle være forbindelsesoffiser mellom Ø.K. og S.F.D.3.
Fylkesmennene skulle utøve alle de funksjoner i sivile saker som normalt tilligger
Regjeringen (departementene), og i samarbeid med 6. Distriktskommando som Ø.K.s
representant.
Disse bestemmelser ble meddelt Nord-Norges befolkning i kunngjøring i
kringkastingen (10/4) og i pressen (11/4)."
I samme kunngjøring ble det følgende fastsatt som krigsskueplass:
"Troms og Finnmark fylker og den nordlige del av Nordland fylke til og med Sørfold og Røst herreder." (Trygve Sandvik: Krigen i Norge 1940).
Divisjonssjef og stabssjef reiste videre utpå kvelden 10/4 og kom utpå natten til Moen i Målselv. Fra distriktskommandoens hovedkvarter i Moen i Målselv ble nå utført alle gjøremål som følger ved mobilisering, organisering av styrker og forsyningstjeneste. Generalen, stabssjefen samt skriveren pakket sine saker og flyttet til Kroken i nedre Salangsdalen den 21/4.
Den tyske operasjonen mot Norge, ""Weserübung", var satset på at det utrolige, helt dumdristige kan lykkes, bare det kommer plutselig og overraskende på motparten." (Otto H Munthe-Kaas: Krigen i Narvikavsnittet i 1940). 1. angrepsgruppe - Narvik, hadde alt 3 april, 5 dager før engelskmennene la ut miner i norsk territorialfarvann, sendt sine 4 forsyningsskip fra Wilhelmshafen og Hamburg. Ingen av disse nådde sitt bestemmelsessted. Tidlig om morgenen 7 april gikk selve angrepsgruppen - 10 jagere under kommando av kommandør F. Bone - fra Cuxhafen. Denne og gruppen til Trondheim ble eskortert av slagskipene "Gneisenau" og "Scharnhorst". Etter at angrepsgruppe 1 var gått inn i Vestfjorden, skulle slagskipene gå langt til havs vest av Lofoten, for så å gå tilbake til Tyskland. Alle angrepsgrupper skulle ha nådd sine mål 9 april kl 0430.
Den 8 april ved 20-tiden styrte Bontes jagere inn Vestfjorden uten å møte noen hindring. Den umiddelbare årsak til det var at minefeltet som engelskmennene hadde lagt i Vestfjorden ble bevoktet av engelske marinefartøyer bare i 5 timer, mot som opprinnelig bestemt 48 timer.
Den 9. april ca kl 0300 sto 9 av de tyske jagerne inn mot munningen av Ofotfjorden,
den 10. var ca 3 timer forsinket. Det var dårlig sikt, men jagerne ble likevel observert og
meldt av norske fartøyer. Omtrent samtidig detasjerte Bonte 3 jagere for besettelse av
antatte batterier på begge sider av fjordinnløpet (Hamnes og Ramnes). To
bergjegerkompanier var spesialtrenet for å besette batteriene så raskt at tyskerne
kunne ta dem i bruk for sitt eget forsvar av fjordgapet. Batteriene var imidlertid ikke
blitt bygget, på Ramnes fantes imidlertid kanonfundamenter. Bonte og den tyske
marinestab mottok meldingen om de manglende batterier med forferdelse. De anså nå
de 10 jagerne for å ha gått i en felle.
Ved innløpet til Herjangsfjorden detasjerte Bonte også 3 jagere for å besette
Elvegårdsmoen. På denne tid foregikk overføringen av I/IR 13 til Narvik. Avløsningen -
II/IR 15 og det motoriserte feltbatteri - hadde blitt stanset i Salangsdalen -
Kolbanskardet p g a det voldsomme uværet. "Kampgruppe Elvegaard" kunne således i
0500-tiden 9 april uhindret landsettes i Bjerkvik og innta Elvegårdsmoen uten å møte
motstand. Derved ble videre mobilisering på Elvegårdsmoen forhindret, og det som
verre var, tyskerne hadde fått hånd om en godt forsynt operasjonsbase like ved den
nordgående riksvei som måtte brukes for de videre operasjoner mot Setermoen.
Kommandør Bonte, ombord på jageren "Wilhelm Heidkampf", sto med sine 3 jagere
inn mot innløpet til Narvik havn. Her lå panserskipene "Norge" og "Eidsvold" klare til
kamp. "Heidkampf" ble observert fra "Eidsvold" og gitt signal om å stoppe. En tysk
marineoffiser ble rodd over til "Eidsvold". Han ba skipssjefen, kommandørkaptein O I
Willoch, om overgivelse av de norske marinestyrker. Willoch innhentet forholdsordre
og meddelte den tyske marineoffiseren at ild ville bli åpnet. Tyskeren gikk og meddelte
den tyske marineoffiseren at ild ville bli åpnet. Tyskeren gikk fra borde og skjøt fra sin
egen båt opp et varsellys om at kamp nå foresto. "Heidkampf" skjøt 3 torpedoer mot
"Eidsvold" som sprang i luften et øyeblikk før de rakk å avfyre egne kanoner.
"Eidsvold" gikk ned med 175 mann (kl 0437).
"Norge" åpnet ild mot den ene av de tyske jagerne, men uten resultat. Jageren la til kai, og mens bergjegerne sprang på land, sendte den 6 torpedoer mot "Norge", hvorav to traff. "Norge" gikk ned (ca kl 0500). 90 mann ble reddet mens 101 gikk ned med fartøyet.
Det ble landsatt 600 bergjegere fra de 3 jagerne. De tilhørte 139. Gebirgsregiment. leder for Narvik-gruppen var sjefen for 3. Gebirgsdivisjon, generalmajor Eduard Dietl. Denne divisjon hadde krigserfaring fra felttoget i Polen. Som tidligere nevnt ble Narvik overgitt kl 0615.
Eduard Wolrath Christian Dietl ble født 21 juli 1890 og begynte på sin militære løpebane i 1909. Han deltok i og ble såret fire ganger i første verdenskrig 1914-1918. I 1931 deltok han som major i vinterkurs på Skyte- og Vinterskolen for Infanteriet på Terningmoen. I 1938 deltok han i innmarsjen i Østerrike som sjef for 3. Gebirgsjägerdivisjon. Divisjonen deltok i felttoget i Polen i september 1949 og i 1940 fikk Dietl i oppdrag å besette Narvik, og ble belønnet for innsatsen med bl a utnevnelse til generalløytnant. I januar 1942 ble han utnevnt til generaloberst og øverstkommanderende for de tyske styrker i finsk Lappland. Han ble drept i en flyulykke 23 juni 1944, under tilbaketur fra Finland etter å ha vært til konferanse med Hitler.
På britisk side hadde man allerede 8 januar 1940 fått melding om mulig tysk aggresjon mot Skandinavia. I tiden omkring månedsskiftet mars/april ble det rapportert virksomhet på tysk side som kunne oppfattes som forberedelser for en slik aksjon. 7 april kl 0805 ble den tyske angrepsstyrke mot Trondheim og Narvik observert av en flypatrulje ca 240 km sør for Lindesnes med kurs nordover. Denne styrken ble senere bombet - uten resultat - mens dens styrke ble fastslått på ett slagskip nær (2 slagskip, 1 tung krysser og 14 jagere).
Det britiske admiralitet hadde vanskelig for å tro at denne styrken var på vei til Narvik. Først kl 1730 samme dag fikk sjefen for Home Fleet ordre om å forfølge fienden. Kl 2015 gikk han ut fra marinebasen Scapa Flow med 2 slagskip, 3 kryssere og 10 jagere. Men det var for sent. Den tyske angrepsgruppe var nesten på høyde med Bergen. I forbindelse med mineleggingen i Vestfjorden befant seg der 2 britiske jagerflotiljer á 4 jagere under kommando av kommandørene Bickford og Warburton-Lee. Litt senere fulgte slagkrysseren "Renown" og 4 jagere under kommando av viceadmiral Whitworth. Minefeltet skulle voktes i 48 timer av de to jagerflotiljene og gruppen "Renown" skulle patruljere munningen av Vestfjorden.
Av forskjellige grunner ble hele den britiske flåtestyrken samlet under Whitworths
kommando 20 sjømil vest av Skomvær fyr ved 1500-tiden 8 april. Derved oppsto den
åpningen som ga den tyske angrepsstyrken muligheten til å gå uhindret inn i
Vestfjorden.
Om morgenen 9 april var den britiske flåtestyrken tilbake i Vestfjorden.
Ved 12-tiden 9 april fikk sjefen for den ene jagerflotiljen, kommandør Warburton-Lee,
ordre direkte fra Admiralitetet om å kapre og senke tyske transportskip og etter eget
skjønn gå til Narvik for å landsette en styrke til gjenerobring av byen. Han hadde da en
ekstra tildelt jager i tillegg til sine egne 4.
Han gikk med 3 jagere innover Ofotfjorden mens han lot 2 jagere midlertidig bli igjen
like innenfor fjordgapet. På grunn av usiktbarheten kom han forbi usett av 2 tyske
jagere som lå i Ballangen og nærmet seg Narviks havneområde i 0430-tiden 10 april. På
havnen lå da 5 tyske jagere, 3 i Herjangsfjorden og de 2 i Ballangen.
De 3 britiske jagere ble oppdager først da de var like utenfor havnen. Umiddelbart
etterpå ble "Wilhelm Heidkamp" sprengt i luften av en torpedo. Bonte og omtrent hele
besetningen ble drept. General Dietl hadde kvelden før avslått tilbud om å bli ombord
og unngikk derved sannsynligvis en tilsvarende skjebne.
Warburton-Lee hadde tidligere fått melding om 6 tyske jagere. Av disse var nå 3 satt
ut av spill og 2 flyktet. Etter å ha senket og skadet flere tyske handelsfartøyer, anså
han sitt oppdrag som løst og trakk seg tilbake med alle sine 5 jagere uskadet.
Under utfarten kom den britiske jagerflotiljen under ild fra de 3 tyske jagerne i herjangsfjorden og de 2 i Ballangen samt de 2 som var flyktet fra Narvik havn. En av de britiske jagerne ble senket midtfjords og en så sterkt skadet at den måtte settet på land ved Virek, noen mil øst for Ballangen. Warburton-Lee ble så hardt såret at han døde kort etter å være bragt på land. 4 av de 7 tyske jagerne var så hardt skadet at de måtte gå til Narvik for reparasjon. De 3 øvrige var nesten fri for drivstoff. De 3 gjenværende britiske jagerne gikk ut av fjorden, herunder ble det tyske forsyningsskipet "Rauenfels" ødelagt.
Den 13 april ved middagstid sto på nytt britiske sjøstridskrefter inn Vestfjorden "for å ødelegge de fiendtlige styrker og batterier i Narvik". Styrken besto av slagskipet "Warspite" med sjefen viceadmiral Whitworth ombord, 9 jagere og med støtte av fly fra hangarskipet "Furios". Det ble hard kamp inne i fjorden, men de tyske jagerne gikk etterhvert fri for ammunisjon og drivstoff.
Av de mer eller mindre skadede 8 tyske jagere som overlevde duellen med de 5 britiske
jagere den 10 april, ble 13 april en senket i Djupvik, Ballangen, en skutt i brann og
senket midtfjords utenfor Narvik. En satte seg selv på lan i Trollviken i
Herjangsfjorden. Fire løp inn i Rombaksbotn hvor en satte seg selv på land i Sildviken
og de 3 andre senket seg selv. Den åttende jager kunne på grunn av store skader ikke
forlate sin kaiplass, tok opp kampen derfra og ble senket av sitt eget mannskap da
ammunisjonen var oppbrukt. Mesteparten av besetningene på de tyske jagerne reddet
seg i land og ble senere benyttet av general Dietl i kampene om Narvik.
Det menes at Narvik hadde stått for fall, hvis en resolutt landstigningssjef hadde
forstått å utnytte den demoraliserende sinnsrystelse tyskerne nå for annen gang
hadde måttet utstå ved å se hele sin jagerflåte bli tilintetgjort. Landstigning ble
foreslått, men vant ikke gehør hos sjefen for Home Fleet. Derved gjensto den lange vei
med oppbygging av styrker for angrep på vel forsvarte stillinger.
Foran i dette kapittel er det nevnt at Divisjonssjefen 9 april 1940 kl 0445 ga ordre til at
to bataljoner av IR 16 skulle mobiliseres, og kl 0735 at også Alta bataljon skulle
mobiliseres. Melding i Kringkastingen om alminnelig mobilisering var notert i
Divisjonen kl 0830.
Mobilisering ble gjennomført med ro og sindighet.
I/IR 16 rykket ut fra Setermoen 15 april og II/IR 16 18 april. I og med at Elvegårdsmoen med alle forråd var falt i tyskernes hender, kom mobilisering av I/IR 15 i gang litt senere med oppsetningssted Finnsnes. Det var stor mangel på befal bl a på grunn av at en stor del av det mobiliseringsdisponerte befalet bodde i Sør-Norge. Senere ble situasjonen bedret endel bl a ved å disponere befal og elever fra befalsskolen.
Etter mobiliseringen ble følgende avdelinger satt opp og sammendratt slik:
"Divisjonskommandoen, Troms Innland: Divisjonssjef: Generalmajor Carl Gustav Fleischer Stabssjef. Major Odd Lindbäck-Larsen
6. Distriktskommando, Troms innland: Sjef: Oberst L. Mjelde, fra begynnelsen av mai oberst K Løken Stabsssjef: Kaptein H. Løken Divisjonsintendant: Major Axel Hagemann Divisjonslege: Major R. C. D. Andersen Sjøtransportsjef: Kommandørkaptein O. Siem Pionér- & sambandssjef: Oberstløytnant S. L. Nitter Hauge Distriktsingeniør: Kaptein G. Aagren
6. Feltbrigade, Troms innland: Sjef: Oberst K. Løken. Fra begynnelsen av mai oberstløytnant Ole Berg Stabssjef: Kaptein Tor Holm Brigadelege: Major A. Johnson Trensjef: Major S. Brevig Sambandssjef: Kaptein R. H. Nerem Brigadeintendant: Kaptein Fritz Skaar II batj/IR 15: Major I. O. Hyldmo (senere overført til 7. brig) I batj/IR 16: Major N. T. Hundstad II batj/IR 12: Major N. C. Bøckmann Bergartilleribataljon nr 3: Oberstløytnant Hornslien Brigaden ble sammendratt i Troms innland.
I Sør-Hålogaland: Forsvarssjef: Oberstløytnant T. Nummedal, fra begynnelsen av mai oberstløytnant Roscher-Nielsen I batj/IR 13: Major H. Sundlo Landvernsbatj/IR 14: Kaptein A. U. I. Sundby, fra begynnelsen av mai kaptein Finn Berg
I Nord-Hålogaland: Forsvarssjef: Oberst K. Sundlo, etter 9 april major S Omdal I batj/IR 13: Major S. Spjeldnæs Landvernspionerkompani 6: Kaptein E. A. Gundersen Maskinkanonbatt: Kaptein Kleppe
I Troms innland: Forsvarssjef: Oberstløytnant Leif Broch Landvernsbatj IR 16 under direkte kommando av oberstløytnant Broch I motorisert batteri: Løytnant O. M. K. Stavnum I Vest-Finnmark: Forsvarssjef: Oberstløytnant A. D. Dahl Alta bataljon: Oberstløytnant A. D. Dahl
I Øst-Finnmark: Forsvarssjef: Oberst W. Faye, i begynnelsen av mai avløst av oberstløytnant E. S. Os Varanger bataljon: Major B. A. Sunde II bataljon/IR 14: Major E. Aasgaard Garnisonskompaniet i Sør-Varanger: Kaptein A. Bendz Enn videre ble det oppsatt et motorisert batteri på Setermoen, sjef kaptein G. H. Landmark
3. sjøforsvarsdistrikt: Sjef: Kommandørkaptein Per Askim (senere kommandørkaptein P. M. Bredsdorff) Stabssjef: Kaptein E. Kjær"
(A D Dahl: Nord-Norges forsvar)