En uvanlig dagbok fra krigen i Nord-Norge April - Mai 1940

Fortellingene er springende. - ofte med lange haleheng om hva soldaten tenker i ulike situasjoner, hans tankeflukt over fjella til heimsted, familie og slekt - alle kjære.

Han (soldaten) filosoferer over krigens vesen, stiller det opp mot den kristne lære om brorskap/fellesskap og naturens orden. Han stiller stadig spørsmål om den uvante situasjonen: K r i g på død og liv nå, mens de på moen tidligere - i fredstid - bare har lekt krig.

Høsten 1933 var han - Elmar Eidissen - på nøytralitetsvakt oppe ved Kirkenes, rundt Bjørnevatn. Her ble det vaktskifte på nyåret 1940, og han ble overflyttet til Setermoen - beordret som nestkommanderende i 6.kompani av IR 15. På Setermoen var da kompaniet forlagt da tyskerne invaderte Norge, i nord til Narvik/Bjerkvik, 9.april 1940.

Under general Fleishers ledelse av de norske styrkene i nord (visstnok 6.divisjon) ble så tyskerne møtt på Fossbakk/Lapphaugene, og ved hjelp av de allierte (engelske og franske styrker på sjø og på land - og i lufta, samt fremmedlegionene) ble tyskerne i løpet av 50 dager drevet tilbake fra Nord-Norge, unntatt et lite område ved Bjørnefjell, der de hadde sin siste skanse.

Hele Ofot-regionen m/Gratangen var i løpet av disse dagene blitt rensket for tyskerne. Skuffelsen var derfor stor da kapitulasjonen overfor den tyske hærmakt ble forkynt de norske styrkene, som trass i Hitlers overrumplings-taktikk hadde maktet å fordrive tyskerne her nord, og dermed hadde påført Hitler det første nederlag i 2.verdenskrig.

Noen data om min far: Elmar Eidissen, født 01.06.1904

Han var den nest eldste i en søskenflokk på 10 (eldste sønn), alle barn av Anna og Johan Eidissen på Elvegård i Bjerkvik.

Leveveien var et middels stort nordlands-gårdsbruk, med fiske som attåtnæring. Ungene måtte tidlig ta del i arbeidet på gården, og guttene delta i fiske både på fjorden, i Lofoten og på Finmark. Skolegang utenom folkeskolen var det knapt noe snakk om i en så stor familie på den tid. I beste fall kunne det bli seminaret (lærerskolen) eller befalskole for guttene, hvis fysikk og ellers god mental utrustning holdt mål. Min far søkte, og var en av de heldige som kom inn på befalskolen i Harstad. Han ble uteksaminert derfra i 1924, - eller kanskje det var i 1925.

Han tjenestegjorde deretter ved soldatopplæring (eksersis) på Elvegardsmoen om somrene i førkrigsåra, fra 1932 (visstnok) også som oppsynsmann på Elevegardsmoen - helårstjeneste. I 1938 fikk han løytnants grad i militæret, som han hadde ved krigsutbruddet.

Han ble gift i februar 1929 med Halfrid, født 1910 Reinholdtsen (familie som holdt til i Salangen og Gratangen). Jeg ble født samme året som de giftet seg, Svanhild i 1932, Eidis 1933 og Solvei i 1938.

Oss 4 barn hadde vår mor å ta hånd om mens pappa var på nøytralitetsvakt i Finmark, og da han var på Setermoen, - likeså da vi var på flukt fra tyskerne fra 9.april til kapitulasjonen. Det kunne ha vært ei dagbok for seg - om vår omflakkende tilværelse da, og de strabaser vår mor under de omstendigheter hadde med så vidt stor ungeflokk.

Bjerkvik, 10.desember 1990. Jan K Eidissen

Hva tenker soldaten i krig? - Om krig? - Om menneskeverd?

Nestkommanderende for kompaniet, 6.kompani av IR 15, har fått framrykningsoppdraget. Mens han og ordonansen sliter seg fram på ski opp de bratte kneikene, tenkes oppgavens løsning igjennom, og formes i ordrer. Og disse ordrene skal gis av kamerater til kamerater. Feilberegning eller vakling i ordregivningen vil straks bli gjennomskuet, og utførelsen får karakter deretter.

Hvor mange ganger har han ikke under fredsøvelse "lekt" tilsvarende oppgaver igjennom. - Men hvem av oss i det fredelige Norge ville trodd at det noen gang skulle bli alvor av leken?, - nå som sivilisasjonen var kommet så langt? - Og med ett står vi der ansikt til ansikt med en fiende som i nattens mørke har trengt inn i landet vårt, og alt etter få timer på det nærmeste har lammet sentrene. Bare noen få militære avdelinger hadde vi oppsatt. Veltrenede avdelinger, i det vesentlige fra nøytralitetsvakter nord i landet, var nettopp sendt heim, og nye skulle innkalles med det første.

F i e n d e ? - Nei, det kan ikke være mulig. Det er jo kolossen i øst som er fienden, og som vi har vært på nøytralitetsvakt mot i det siste halve året. Dette må være en kjempedrøm. - Overrumplet, brutalt overfalt av en av vår egen rase, den dyktige germanske rase. Kan det virkelig være krig mellom oss? - Men kjensgjerningene er ikke til å komme forbi. "Leken" er nå blitt til dødsens alvor-

Med mine folk skal jeg tilintetgjøre flest mulig tyskere/østerrikere, for bare slik kan vi befri landet igjen. Har vi selv noen skyld i dette? - Nei, vi må jo ha vært et fredelig folk, når vi gjennom de siste åra har funnet oss i at en stor del av ungdommen har passert ungdomsåra uten å ha fått noe arbeide å gjøre. - Er da de skyldige som vi skal drive tilbake, tilintetgjøre eller lemleste, slik at de vil bli invalidisert og krøplinger for framtida? - Ja, hvordan ville vi selv ha reagert om vi var blitt stuvet om bord i skip og ført til annet land for å spre død og fordervelse, - ville vi godvillig ha adlydt ordrene? -

Ja, selv blant oss ville det nok finnes noen med herskertrang og "mot i brystet" til å slå et slag for et såkalt Storhetstanke. Ytringsfriheten var jo ikke kneblet ennå, så forskjellige meninger kom til uttrykk. I vår godtroenhet ble selv forsvaret av mange sett på som en brutalitet - det brukne geværs tid. -

Han ser foran seg de tyske reirene - der framme, to-tre mennesker i hver stilling, mennesker som vi, sendt bort fra kone, barn og foreldre for å spre død og fordervelse blant sine menneske-brødre.

Han minnes tyskeren han traff på toget mellom Oslo og Stockholm for et år siden. Var han en brutal manndraper? - Nei, det skal være sikkert at han ikke var. Vi som selv gjerne vil ha ordet på oss for å være vennlige og gjestfrie, husker vi alltid i hverdagen å vise vår gjestfrihet? - Nei, her var det tyskeren som kom han i forkjøpet. Straks han hadde presentert seg og sa at han var maskiningeniør, bestilte han en flaske vin og spanderte på de tre nordmennene i kupéen. Samtalen gikk fritt og livlig. Han fortalte at han nettopp var ferdig med en fabrikkmontering på Vestlandet, videre at han var med i forrige verdenskrig og at han hadde fått tapperhetsmedalje. Han var likefrem og formentlig et godt menneske. -

Men nå disse vi kjemper mot på Lapphaugene, mens det gjennomvåte snødrevet står rett i øynene på oss - Det er vår første virkelige trefning. Kan man snakke om "gjestfrihet" i denne nye situasjonen? - Nei, nå er det jo krig, og gjestfriheten nå består i å fylle flest mulig kropper med bly og jernsplinter. Og nå benytter også disse denne nye "gjestfriheten" i fullt monn. Dødstrette som vi er etter 12 timers "svømming" gjennom et par meters høye snømasser, er den første hilsen vi får, maskingeværsalvene fra allerede godt utbygde "reir" på Lapphaugene. Snødrevet mot øynene våre er nå nesten som en god ånd. Et øyblikk skimter vi reiret, men i neste øyeblikk er det utvisket igjen. Bare ikke for ivrige nå. - Det blir mistenkelig mye skyting fra våre egne geværer. Våre egne må i hvert fall spares for skudd fra egne. I dette dystre drama rope sjefen at ingen må skyte før han er helt sikker på hva eller hvilke det skytes på, så ingen av våre skal bli truffet.

En av de tapre øyværingene får øye på det tyske maskingeværreir, og åler seg videre fram for å se bedre. Han får siktet inn på den lille åpninga i reiret, og trykker av. Maskingeværet blir taust, og han trekker seg tilbake for å kunne reise seg opp i bakkehellinga og ved friere bevegelser igjen få blodomløpet mer i funksjon, for tennene hakker i munnen på han som på de andre. Snøen har bløtt klærne helt inntil kroppen, og skjelvinga på grunn av kulde og spenning er blitt altfor stor. - Avstanden er ikke lang til det tyske reiret, mindre enn 100 m.. Han føler seg tryggere etter fulltrefferen (som han trodde), og kryper noe høyere opp enn forsvarlig. En liten pust bare, og nytt utsyn mot det dødbringende reir. Han synker deretter sammen. - truffet i hodet. - Helt stille og ubemerket er han blitt det første offer i vår avdeling.

Kameraten, som ligger et lite stykke bak, åler seg tilbake og søker den fallnes tvillingbror. Imidlertid må avdelinga vente for å se om snødrevet ikke gir seg, før fortsatt framrykking. Unna været kan vi nok se, men imot er det rådlaust.

I en kjempestor snøskavel har kompanistaben måket seg inn i ei forhåndsvis romslig snøhule, og en har lagt godt med ris på bunnen. Et par primuser står og freser, og kaffen er allerede på kok. Pausen nå nyttes til å få noe mat i seg og en god kopp kaffe. Det er over et døgn siden siste kaffetår. Alle virker med ett eller annet, - ingen må være ledige. Kanskje kan klærne tørre en del før det atter bærer til - den videre framrykning.

En fremmed soldat står plutselig i huleåpningen. "Er det så at min bror er skutt?" "Ja, men han fikk nok en smertefri død," svarte sjefen, "skuddet er gått gjennom hodet." "Kan vi hente ham tilbake nå?" spør broren med noe beven i stemmen. "Nei, det kan vanskelig bli før i morgen, når vi skal videre fram," svarte sjefen. "Han ligger for utsatt til for å ta vågnaden i dag." Og litt etter føyer han til: "Bror din gjorde sikkert sin plikt før han selv ble rammet. Det vil vi kanskje få se i morgen." - Vi hadde vel ventet å se tårer i brorens øyne, der han stod ganske rolig i huleåpningen. Men han trakk seg stille tilbake uten tårer, med en lavmælt stemme som sa at han måtte vel returnere til egen avdeling igjen.

Vi får ordre om å innrette oss for at natta et stykke lenger bak, med bevoktning framme. Men å få unna så mye snø at man kan reise telt for bare ei natt, er ugjørlig. Og vi kan heller ikke sitte i snøen i det bløte føyket hele natta igjennom. - På et ca. 5 m2's felt måker vi oss helt ned til bunnen gjennom et snøteppe vel to meter ned, dekker til med busker og ris i bunnen, og legger derover noen teltduker. Det blir et bra leie.

Verre var det med den tørre rimfrost-kulda vi hadde f.eks. oppe i Melkefjellet, da en vaktpost ved avløsning i stillinga si fortalte så varm han var, og så vel som han følte seg, hadde han ikke gjort på lenge. "Vi blir jo etter hvert mer vant," føyde han til. "Og nå kan jeg godt fortsette en vakttørn til," sa han. Da oppdaga vaktløsninga den forunderlige hudfargen og hans fraværende og likegyldige blikk. Han ble ført tilbake og arbeidet med i noen timer før blodsirkulasjonen igjen fungerte så noenlunde tilfredsstillende.

Midt i den firkantede hula brant snart et bål. Trekken kom inn gjennom hullet fra siden, og et hull i taket av snøhula virket som avløp for røyken fra bålet. Men det begynte snart å stridsile ned fra taket. Med oljeklær ville det ha vært et lunt oppholdssted; men med det vi hadde, våpenjakke og vindtrøye, var det som å stå under en dusj. Skulle vi slukke? - Nei, alt var likevel så vått , og det ville fortsette å renne. Å måke snøen vekk over ville heller ikke hjelpe, for det snødde tettere enn noen sinne. Og snøen var ikke tørr, nærmest sklette.

Den lille hornblåser stønnet og hakket tenner noe ubegripelig. Det så ikke bra ut for natta. - Sjefen tok han i fanget og holdt han nærmest mulig varmen, med vindtrøya som skjerm over. Slik fikk han noen korte blunder, som hjalp han så tålig gjennom den lange natt. Andre hadde tømt ryggsekken og smøyd den over hodet for å holde hals og hode tørt. Det gikk ut over ryggsekkens innhold, som måtte ta imot silregnet fra taket.

Men hvor var det blitt av den herlige og stemningsfulle sangen fra det koselige teltet vårt på Fossbakken? - De samme musikalske sjelene er jo her fremdeles, men instrumentene: banjoen og gitaren mangler, disse som i noen dager gikk fra hand til hand, og ble mestret i forskjellig grad av de fleste i staben. Stykkene i Humlens allsang var lært av mest alle før teltet ble revet på Fossbakken.

Det som gikk mest igjen, var vel sangen: Giv meg ditt hjerte, Maria!" Det var noe bønnlig, samtidig lokkende og dragende, når denne ble sunget av kompanistabens 12-13 virkelig musikalske sjeler, og med gode stemmer. Det var nok at e n stemte i først, så ble melodien snart ledsaget av de herligste under-og overstemmer. Teltet, med bålet i midten og kameratene rundt omkring det, var mest som i en tåke. Med sangen, rytmen og følelsene var sinnene langt borte blant de som satt igjen der heime, eller som hadde måtte forlate heim og gård da tyskerne kom, og nå kanskje med lite mat måtte kjempe seg igjennom en natt her og en natt der, i uvisshet om både sin egen og vår skjebne, - vi som nå kjempet oss fram i ulendt terreng for ennå en gang å få se den kjære heimbygda vår - og kanskje få begynne en nytt liv sammen med våre kjære.

(For var nå forholdet alltid slik mellom oss mennesker som det burde være ?) - Vi gjorde vel vårt hver på vår post, - han som forsørger, og hun som oppofrende husmor, men var det alt? - Var det strevet for det daglige utkomme alene som var lykken? Tilsynelatende kanskje. - Men langt fra hverandre, han for å befri landet, hun - alene med barna - for å redde dem gjennom det helvete som krig er. Men først stod det tindrende klart for han hvor mye de hadde gått for seg selv, og etter hvert hadde mistet de forventningsfulle smil og glade innsigelser, med hurtig beundring for den annens innsats i deres felles harmoniske liv - som det skulle være.

Er det bare en gang vår i livet? - Hvorfor ikke det livsfriske, sprudlende og ømme i sinnet vedvart, - blitt fornyet ? - Kanskje det var fordi det var forankret og sikret i den såkalte ektepakt. - Hvordan ville det ha vært om forholdet ikke var så fastnaglet ved utvortes pakt - det formelle.? Kanskje ville våren i sinnet ha vedvart ennå gjennom mange år ? - Slik tumlet han videre med de uttallige ubesvarte spørsmål.

Da barna hang om halsen på han, behøvde han ikke holde på dem. De var jo så allikevel der. Det ble så ofte så lite tid til dem. alltid arbeidet først. - Og var det en fristund, ja så måtte en ta omsyn til kameratene, - for ens egne var jo der bestandig. Forstod han ikke at det hver for seg tigget om en virkelig fritid, en stund bare for seg med han, - som ville ha blitt tiljublet og tatt imot med åpne armer, i det pust som livet er- ---

Hva må de vel tenke om han nå, og hva må de vel forstå om ansvar for fedreland ?- Der frister de nå en flyktninge - tilværelse, borte fra alt og hva der stod til rådighet, nå innenfor fiendtlig okkupert område. Og han som først og fremst skulle være heimens beskytter, er nå langt borte fra dem - når alt er som mest fortvilet. - Han kommer etter hvert til seg selv - etter denne tankeflukten.-)

Hva hjelper gråt og sukk og bønn om en høyere makts inngripen? - Det umulige kan ikke skje. Kampen må føres fram, og da er de kanskje midt i brennpunktet. Selv vet han hvor han har motstanderen, og hva han skal spise, selv om alt er blitt mer uregelmessig nå. Men hva kan vel de ha fått av matvarer ut i landflyktigheta ? Hvor lenge har de brød å spise ? Nå må de der oppe i Markabygda ta til det siste - de få kreaturer på båsene? -
Disse tankene piner han mer og mer. For hver matbit han skal svelge, ser han for seg de bedende barneøyne og sin hustrus forgråtte ansikt. Ja, han har i det siste tilmed kunne høre ropene deres.
Han ber en stille bønn: Allmektige Gud, hold din beskyttende hånd over dem alle, og før oss med liv og helse gjennom dette !" Han følte seg skamfull, ugudelig som han var både i egne og andres øyne, selv om bønnen var formet bare i tankene. Hvorfor så sjelden kunne be med samme kraft ? - Vi har jo aldri opplevd slikt før, å måtte kjempe mot en avmakt så sttor. Men vi er ikke alene, og sammen med de andre skal vi greie vårt. Vi kjenner terrenget her.

Ut på ettermiddagen ble været noe bedre, og tilmed enkelte solstråler slapp gjennom. Om ettermiddagen fikk de oppdraget å renske Lapphaugene for alt som måtte være igjen av tyskere.

I reiret der det dødbringende skuddet kom fra, nesten en meter under snøen, lå en tysker med hodet gjennomboret. I Veghytta hadde artilleriet vårt også gjort sin misjon. Alt var forlatt i største hast, liketil en gryte full med halvkokt kjøtt av kveg tatt i Gratangen formodentlig. Gutta kastet seg over det med humor og vitser. Alt måtte smakes på: Den tyske kjeks, det danske meierismør, sjokolade og mer til. Det ble da å sette seg fast i de nye stillinger med front mot Gratangen.
Om natta fikk vi fram kjøttsuppe med erter, det var kokt omtrent et døgn forut. Vi var sultne , og spiste alt som var. Etterpå satte vi opp telt for de som skulle hvile. Men om morgenen ble det vel et renn.-
En etter en smaug hurtig ut teltdøra og ble borte i mørket. Noen kom snart igjen og smaug i soveposen for noen minutter - til de måtte ut igjen, mens andre kom tilbake til teltveggen eller innafor teltdøra såvidt, for så å snu igjen til det "do" de kom fra. Men de som hadde det verst, nådde ikke så langt.

Mest hele formiddagen ble det således reservert øvelse i observasjon, hurtig start, kortdistanseløp og fingerferdighet med bukseselene, og så rolig tilbakemarsj hver gang, i håp om noen minutters pause. Snøen var i alle fall dyp nok til å skjule alt fordervet kjøtt og erter fra inntaket om natta.

Her på Lapphaugene fikk vi i første omgang et par herlige dager, forholdsvis mildt og med sol over hvit snø i en storslått natur, og bare oppklarningsvirksomhet mot vest og sør for gutta her disse dagene. Vi hadde også god kontakt / kommunikasjon bak frontlinja nordover.

Det ble delt ut post. Gutta leste og fortalte hjemmefra. Det stakk litt i hjertet på sjefen for staben. Ennå hadde han ikke fått noe brev fra de der heime siden krigen tok til. Han hadde skrevet noen kort til slekt og kjente utenom krigssonen, men i disse dagene tok det tid å få svar. De fleste brev fra Vesterålen og Harstad - traktene tok 2 - 3 uker på grunn av sensuren. Og når disse brevene endelig kom fram, var de nesten uleselige på grunn av en meget hårdhendt sensur. Det var ofte tragisk med disse brevene. Når de ble utdelt var forventningen og gleden stor, men snart vek forventningene for harmen over den uforstand som hadde radert en hel del og gjort resten mest uleselig. Tomme konvolutter og helt raderte brev med bare hilsen forekom og.

Kompaniet (6. kompani av IR 15) er kommet i utgangsstilling bak høyde X. Like foran - til høgre går fjellet stupbratt ned et stykke. Videre nedover går det avsatsvis. Slik at det er framkommelig.
Franskmennene kjemper seg framover langs riksvegen. De har hele tida hatt sterk motstand, men avanserer jamt og sikkert. Kulene har meiet ned det meste av trær og busker til langt utafor veien på begge sider. Oppe på høyde X kan vi med letthet følge de tyske og franske bevegelser. Vi som ikke har så stor motstand, kunne ha gått fortere fram, men må ta omsyn til den øvrige front.

Vi har fått Alta - kompani til ildstøtte, og dertil en mitraljøsetropp. Frampå platået blir nødvendige ordrer gitt for angrepet på Roasme, som ligger ca 1000 meter framme. Framrykkinga skal stort sett foregå på og langs platået med Leigas som venstre begrensning og avsatsene til høyre som begrensning mot nordvest. I de tyske stillingene frampå skimter vi av og til hoder som speider. Stillingene deres er primitive som våre, tatt i bruk mest som naturen har laget dem, som oftest dekning bare mot beskytning på kort hold eller med rettest mulig kulebane.

De bevegelige tropper, støt - troppene - trenete karer på ski, står i bakhellinga og venter på endelig ordre til framrykking, mens ildstøtte - avdelingene forbedrer ildstøtten. Når alle klartegn er mottatt, blir ordren om framrykking gitt. Spredt i dybde og bredde glir nå troppene fram over snølendet. Ildstøtten er god. De tyske hodene blir gang på gang synlige over snøhaugene, men ildstøtten sørger for kulene som skal holde hodene nede. Alta soldatene, som ikke har spist på over et døgn - til nå har de fått noe mat av oss, er helt ville av iver. De forbruker minst 5 ganger så mye ammunisjon som nødvendig til tross i problemet med å få fram ny ammunisjon her oppe. De roper og skriker, banner og gestikulerer for hver tysker som må ta et fortvilet sprang for å komme ut av sine stillinger og lenger bak i terrenget. Geværer, maskingeværer og mitraljøser spiller om hverandre. Ordre fra sjefen om å begrense ammunisjonsforbruket drukner i latterbrølene til de flyktende tyskerne. Bare de store avstand og det korte spranget til deres bakskråning gjorde det mulig for mest alle tyskerne å unnslippe før våre støttetropper nådde helt fram. Vi besatte slik forholdsvis lett høydedraget, og forfulgte tyskernes tilbaketog med vedvarende ild fra mitraljøser.

Tyskere trekte seg tilbake i retning frem ad høgre nedover den slakke skråning I forhold til oss.
En tysk forsyningssoldat kommer plutselig fra den andre sida inn i stillinga vi har nettopp okkupert, oppdager så at det ikke lenger er tyskere der, men nordmenn i stillinga nå. Det var for sent å ta til flukt, for altfor mange gevær pekte allerede mot han. Han skiftet først farge noen ganger, så falt noe ut av hendene, for deretter å løfte dem til værs. Da han etter hvert oppdaget den nye situasjonen, så vi at sinnet tok ham over å være blitt så fullstendig overrumplet.

Den norske sjefen spurte da på godt tysk om han visste at han nå var kommet til Norge. Den norske sjefen spurte da på ganske godt tysk om han nå visste at han var kommet til Norge. Ja, det isste han- - Neste spørsmål: Om han var en god skytter ? Ja, selvfølgelig. - "Ja, det er ikke vanskelig å se. De har allerede greid å ta også det norske skyttermerket. Flott prestasjon på så kort tid. -hva?" kom det fra sjefen. "Og det norske marsjmerket, det tok de kanskje på turen hit. De har virkelig ligget i trening skjønner jeg." - "Merkene har jeg fått utlevert," svarer tyskeren temmelig brysk, samtidig som han mønstrer merkene på trøyeslaget.

Sjefen snur seg mot det norske soldatene:" Hvem av dere hadde merkene hengende igjen på Elvegårdsmoen på sivildressen?" - "Her," svarer en par av soldatene - som forstår antydningen. Merkene vandrer nå over fra en som "hadde fått dem utlevert" til et par av soldatene som hadde tilkjempet seg dem.

Nå er Alta - kompaniet blitt avløst, og vi har satt oss fast over hele Roasme. Det er en vårdag av de sjeldne - omkring 6. mai. Her oppe har vi utsyn over hele Herjangs bygda. Med Bjerkvik i botn av Herjangsfjord, og langt utover Ofotfjorden. I dag ligger fjorden blank og klar som sjelden i det fine solskinnet. Og på den speilblanke havflata krysser engelske og franske krigsskip. Bare blinksignaliseringen forteller om virksomhet om bord på skipene.

Nede i bygda er store deler av markene bare for snø. Gjennom kikkerten blir bygda saumfart. Hver flekk er et kjent sted, og gjemmer på dette og hint av minner som nå stormer fram, og flyter forbi som en eneste lang serie av utvalgte begivenheter. Han ligger stadig med kikkerten for øynene. De få personer han får øye på, er som små prikker i bevegelse. Heimen blir gang på gang sett over. Kan det nå tenkes at de nå er der, de han kjemper for her oppe i fjellet: Kone og de 4 barna ? - Nei, sivilpatruljen fra Markabygda (Vassdal) meldte jo at de var kommet slepende dit i den dype snøen - med proviant for noen få dager, og siden har han av sine egne fjernpatruljer fått vite at de nå er kommet lengre opp i dalen. Nå ser han plutselig et menneske gå fra stua og oppover. Er noen av barna hans heime ennå kanskje, eller er det en tysker? - Han er på nippet til å rope, mens han stirrer til øynene er fulle av vann (tårer). Han stirrer videre til nabogårdene, men alt virker øde og forlatt. Bare ute på fjorden ser han de engelske, polske og franske krigsskipene i bevegelse, liksom for å vise at der er det nå de som rår.

Fra Narvik by står et par røyksøyler til værs. Det skal være kullhaugene som er satt fyr på. En og annen eksplosjon kan høres derfra, og man ser røyksøyler stige opp fra ulike steder. Hva slags eksplosjoner vet vi ikke. Ellers er det en merkelig stillhet over hele landskapet.
To levende vesener kan sees i bevegelse fra vegkrysset opp mot Elvegårdsmoen. Det er sikkert noen tyske soldater, for ingen sivile går der nå. Ja, er det i hele tatt noen sivile igjen nede i bygda nå - kanskje noen som tar seg av dyra, er der ennå. Ellers skal jo alle være kommet opp i Markabygda, og noen har kommet seg over til Grovfjord. Er det virkelig mulig at det kjære heimsted nå helt og fullt regjeres av et fremmed folk? - at de som har svettet med å rydde og bygge disse herlige plassene - og etterkommerne deres, alle er jaget bort fra bygda som heimløse og fredløse flyktninger opp i dalene og fjella? - Nei, det er ikke så mye som tyder på at det er noen sivil beboelse der nå. Alt er så illevarslende stille.

Tyskerne er nå her oppe så langt unna at skuddveksling bare av og til kan høres. Vi kan herfra i fullt mon nyte synet av den solfylte, speilblanke fjord, innrammet av fjell og bygder på begge sider utetter. Vi fornemmer allerede vårluften nede i bygden, selv om vi her oppe i fjellet ennå ikke føler den just. Den har sikkert nå alt tent millioner av knopper til liv igjen, trass krig og destruksjon skapt av jordens ytterste skapninger: homo sapiens, som tilmed skal være skapt i Guds billede.
Han tenker på negeren som kom fra den fredelige og frodige Stillehavs - øy for å søke etter Europa, der kristendommen rådde - der alle skulle være brødre og søstre. Han var allerede kommet langt inn i de kristnes land og passert kamplinje etter kamplinje, da han ropte ut i fortvilelse: "Kan noen fortelle meg veien til Europa - de kristnes land?"
Det eneste svar han får, er kanondrønnene og maskingevær-salvene, teknisk bortimot det fullkomne, men livsharmonisk: Villfarelsen satt i system. Tankene veller fram som vannet der nede fra den brånende snø og is, som jager ned mot vannene, fjorden og havet. En pust på vegen - fred? - Nei, ingen fred så lenge systemene består, menneskebud satt opp mot Guds bud: De universelle livsbud. Det livgivende vannet, - spredning alle vegne, for deretter å fordampe igjen og samles i større enheter, og atter bli dradd mot planter og trær utover vidder og land - og i samme hast på ny sildrende ned mot vann og ut i det store hav. - For kraftmaskinene, de som skaffer lys og varme, og arbeider fra oss nå, må heller ikke stoppe. Alle disse (vann)dråpene må til sammen gjøre sitt, dra i samme retning, ellers stopper selve livsmaskineriet: Dette vidunderlige selvvirksomme kretsløp som oppholder alt og alt trass i menneskers påfunn - som kristne å regne- vendt mot naturens orden. Behøvde vi k a l l e oss kristne hvis vi som folk, nasjon, virkelig var det? - Nei, når vi smaker på hveteloffen - virkelig hveteloff - vet vi hva vi har smakt på, selv om navnet ikke står påskrevet. Det er kvaliteten i produktet som i alt slutt teller - syner ektheten av det.

Når kampsangene på den ene siden brutalt og gjøende opphisser seg til "dåd" og manndrap, er det en helt annen kvalitet sammenholdt med den brusende sang i teltet på risbelegget rundt bålet, når stemmer og instrumenter samstemmig og i harmoni slutter seg til draget av stemninga ved de usynlige bånd som knytter seg hver enkelt sammen - og med de der heime, i ønsket om gjensidig å kunne hjelpe hverandre. Gud er jo å n d ; og hva annet er da denne tjenende og hjelpende åndskvalitet som berører de edleste tråder i vårt sinn, enn Gud ånd - dette lys i mørket, denne varme i kulden, denne balsam i fortvilelsen. - Slik tenker han nå i sitt indre, og slik tenker vel de andre også enkeltvis. - Men i masse, tenke vi slik da? - Nei, nå gjelder det å forsvare landet vårt. Her er hver enkelt bare vanndråpen, men en vanndråpe som ikke følger sin sjels kall: å virke sammen med alle de andre dråpene i samsvar med den universelle lovmessighet. Her kommer den uhyrlige masselov på tvers, - som bare her virker i destruktiv retning.

Det gode i hver enkelt av dem vi skal tilintetgjøre, ser vårt sinn ikke lenger. De er alle blitt til fiender som ikke har noen livsberettigelse, på samme måte som vi er det i deres øyne, fordi vi har våget å ta imot - forsvare oss mot inntrengere i nattens mulm og mørke, som vil pådytte oss et diktatorisk samfunnssystem vi har vokset fra. Den hjelpende ånd har her måtte vike plassen for det dyriske, hatet og det destruktive, denne åndskvalitet som kveler det gode i sinnet og fremmer det brutale og drepende, døden eller Satans ånd: Mørket som er der i det øyeblikk lyset blir borte, kulden når varmen er dødd ut, og fortvilelsen og håpløsheten når livsnerven, harmonien og likevekta er tapt.
De to åndsmaktene (kvalitetene) har kjempet sin kamp - i det indre hos hver av oss. Og i den aktuelle situasjonen har det gode og overbærende måtte vike for det brutale og hensynsløse. Slik spinner tankene videre omkring livets gjenvordigheter og det inkonsekvente i tilværelsen ofte.

Han erindrer sine tanker de første dagene av kamphandlingene, og det sentrale spørsmål da: Hvorfor skal vi måtte drepe og lemleste? Ble det ikke sagt en gang for snart to tusen år siden at vi skulle stikke sverdet i skjeden? - Nei, som folk og menneskehet er vi ikke modnet derhen ennå. Den åndelige styrke til å bli seierherrer gjennom nederlag er ikke tilstrekkelig ervervet. Denne livets lov om å avstå fra de brutale maktmidler får kanskje ikke sin gyldighet før om århundrer av år ennå. Forståelsen av dens livsbejaende og naturlige gyldighet må gå foran.
På denne stille og kampløse dag erindrer han videre det første sammenstøt med tyskerne. På en avsats oppe i Melkefjellet lå han med god oversikt over området mellom Fossbakken og Lapphaugene. Selv den forholdsvis tykke skogen så her oppefra glissen og tynn ut mot den hvite snøen. Den norske oppklarings-patruljen tar seg fram på ski til venstre for riksvegen. Imot den, men etter vegen, kommer en tysk forpatrulje, og bakenfor den kampsoldatene. Nede fra stillingene våre i Fossbakk-området, hvor maskingevær, mitraljøser og kanoner var kampklare, kunne ikke dette sees.

Den norske patruljeføreren nærmer seg vegen for å krysse denne i det samme tyskerne runder svingen forut. De første skuddene ble avfyrt fra to tyskere omtrent samtidig - og på mindre enn ett sekund etter at de hadde oppdaget hverandre. De to nordmenn forsvant på et blunk sammen i vegrenna. Han der oppe i fjellet bedømte avstanden til ca. 1000 m, og stilte siket på 10. Men da så han plutselig begge norske som raketter oppover snøbermen på den andre sida, og forsvinne bak en haug der. De andre i patruljen trakk seg lengre bakover, og passerte vegen om svingen der.

Tysk taktikk: Man bar geværet i rem over den ene skulder, og bøyde det så i det aktuelle øyeblikk kroppen framover, slik at geværmunningen pekte rett fram, og trakk umiddelbart av med høgre hand bak på hofta. Overraskende nok, men langt fra effektivt. - Tyskerne søkte skjul bak sin sving, mens våre var skjult av skogen og bak skråninga. Nå gjelder det å se uten selv å bli sett. Rypa og haren har lært ham kunsten, den å kle seg i lendets drakt. Den grønne uniforma er bra om sommeren - i grønne omgivelser, men nå på snøteppet er den et lett synlig punkt å få innsiktet skur og korn mot på geværet. Derfor er uniformene våre nå overtrukket med en hvit lerretsdrakt, som tilmed trekkes over pakninga, og lua er særskilt innsydd.

Føreren av den norske patruljen har dradd seg noe fram over skråninga, og han har fått øye på den tyske forpatruljen, der en av dem forsiktig speider over snøbermen. Han skal til å trekke av da to soldater til viser seg foran den tyske føreren. Noe høyst påfallende - de to ser ut til å bli skubbet fram. En militærkappe omslutter dem begge, men i åpninga framme oppdager han at de er sivilkledt. - Nordmenn skubbet fram foran den tyske forpatruljen! - Ikke til å tro. - Geværet synker, for de bakom viser seg ikke lenger.

Den norske patruljen gjør seg klar til retrett, før han roper: "Vær tapre, nordmenn, vi har sett dere!" I det samme står patruljen av gårde på skiene, bare et øyblikk før handgranaten beregnet på den, eksploderer i bakken der de nettopp forlot. Den norske patruljen har nå nådd bak kanonene og mitraljøsene våre ved Fossbakken, da den tyske forpatrulje m/spiss, kan ikke stoppe opp. De må stadig videre, samtidig som avdelingene bakenfor følger på - og om nødvendig, med hjelp av disse for å slå ned mindre motstand.

Observatøren ved den norske mitraljøsen er fra Markebygda. Han melder fiendtlig forpatrulje i bortre vegsving. Fremst ser skytteren et bredt, lavt punkt, og bakenfor en tydeligere person. Han stiller mitraljøsen inn for punktild, og trykker til. Straks flyr skikkelsene der framme inn i nærmeste snøberm. De som kommer bakenfor, løper fram for å drive speiderne videre, og igjen spiller mitraljøser og kanoner opp. En av kulene går igjennom den felles kappe mellom de to norske guttene, knuser geværmekanismen for den ene tysker, mens en splint går igjennom trøyeermet og streifer hjelmen til en annen tysker. De hadde begge forsøkt å skjule seg bak de norske guttene.

De norske guttene er kommet med viktige meldinger fra Markebygda, og skulle søke kontakt med de norske avdelingene på Lapphaugene. Imidlertid er fortroppene der trukket noe tilbake - til Fossbakken, for der å avvente den videre oppsetting av kamptropper. De dumper derfor noe direkte inn i de tyske stillingene, og får så vidt til å trå meldingene ned i snøen før de blir tatt.
Etter kroppsvisitasjon og forhør blir de altså - slik som beskrevet - dyttet foran av tyskerne i deres marsjbevoktning, men blir så sluppet fri igjen for å ta vegen tilbake til Lavangen, som de sier de er kommet fra. Først to dager senere får observatøren ved den norske mitraljøsen rede på at det første levende mål han angav for mitraljøse-skytteren, var han egen kjødelige bror. Forsynet berget han ---

Imidlertid er 3 nye nordmenn kommet inn mellom den tyske forpatrulje og deres avdelinger. De skulle søke samband fra Bones over Røddalen mot Lapphaugene, hvor de norske var et par dager forut. Men nå er det norske kompaniet trukket tilbake til den sterke forsvarslinjen over Fossbakken. Idet de tre norske kommer inn på hovedvegen og skal følge denne mot Lapphaugene, får de øye på tyskere både foran og bak seg. De er selv helt hvitkledde - ingen uniformer røper dem. Tyskerne foran begynner å strekke hals, og et par geværmunninger blir rettet mot nordmennene. Her er gode råd dyre. Den forreste av de norske vinker, og bebuder med håndflaten mot bakken forsiktighet. De kryper inn i snøbermen, idet de fortsatt smått vinker til tyskerne. Hva er nå det mest riktige, å tenke eller la det være, eller bare la tilfeldighetene rå? - Å gi seg til fange hadde ingen lyst til, komme hva komme måtte. -

Kunne de bare nå så langt fram at de ved hjelp av et eller annet signal fikk gjort våre oppmerksomme på at de tilhører egne avdelinger, så skulle de nok unnslippe, for skiene kunne de bruke. - Det bar videre fram mot våre egne. Nå er også forpatruljen blitt var dem, og ser seg mistenksomt tilbake. Men en glad tilvinking og plystring feier vekk enhver tvil. -Der kom granatene. Den første springer like bak fotpatruljen, den andre like foran deres føtter, men til alt hell den eksploderer ikke i den dype snøen.

Kommet seg etter dette sjokket, borer de 3 nordmennene seg ned i snøen og avventer nye byger fra egne drepende våpen. - Et hvin i lufta, ett til og atter ett med nedslag og eksplosjoner i vegrenna foran og bak dem. Tyskerne foran og de bakenfor synes ikke lenger å ha noen mistanke om at de ikke er tyskere. Den norske føreren tar raskt et overblikk framover og bakover. Tyskerne ligger godt skjult inne i snøbermen. Da fester han i en fart det hvite lommetørkleet til geværpipa og løfter den over snøkanten. Han forsøker på denne måten med parlamentærflagget å få en ende på det djevelske kule-regnet, men det blir straks gjennomhullet av mitraljøse-kulene. Han vinker likevel litt fram og tilbake med det, da han skjønner det blir vanskelig å se mot den hvite snøen. Men kuleregnet fortsetter ennå ei tid. Han skifter ut det istykke-skutte lommetørkledet med et nytt hvitt klede, revet ut av kamuflasjedrakten, og heiser det på en skistav over snøbermen.

Nå kommer etter hvert flere meldinger inn fra observatørene til kompanistabene og bataljonstaben bak de fremste norske linjer, om at parlamentærflagg er observert framme i vegen. Uvant som de fleste av oss er til dette livserverv, tror de norske at tyskerne har innsett det håpløse i sin situasjon, og vil overgi seg. Kanondrønnene er allerede stilnet av, og mitraljøse-pipringen gir seg etter hvert som nye ordrer når fram. Den tyske forpatruljen tar et sprang videre mot våre styrker, og i det samme ser den norske patruljeføreren sjansen. "Følg på!" lyder det kort og bestemt fra han. Med parlamentærflagget festet til geværet på ryggsekken bak jumper han hurtig over snøkanten rett mot sine egne. De andre følger på, og alle er de snart nede i slukta i skjul for tyskerne. I rolig, jevnt løp på skiene, med stadig utkikk bakover og geværene klare, bærer det endelig fram mot egne avdelinger igjen. Der er forventningene store. - Er det bare en pause mens noen få tyskere overgir seg, eller betyr det at de alle etter hvert vil overgi seg? -

Vi føler jo at vi er ganske overlegne, med de forsterkninger vi etter hvert har fått fram her av nye norske avdelinger. Og underretningene som vi i det siste har fått, går ut på at bataljoner av engelskmenn og franske soldater settes i land i Sjøvegan og Lavangen, og en mengde fly kommer det fra England - alt dette i tillegg til krigsskipene som allerede var her i kjølevannet av den tyske landgangen.

Da den utsatte patrulje nærmer seg våre linjer, blir den oppdaget av den tyske fortropp - som nå åpner ild, men forgjeves med bare geværer på så langt hold. Overraskelsen er ikke liten da tilropene kommer fra de norske, og ildgivningen er selvsagt blusset opp igjen fra det øyeblikk tyskerne på ny åpnet ild.

Like før dette hadde undertegnede av bataljonstaben fått ordre til - med en utvidet patrulje på 9 mann - forsøke å ta seg fram langs foten av Melkefjell på vestsida, over Stormyra mot Gressdalen, og over Gressvann fram til hytta på vestsida, for å undersøke om tyskerne var kommet opp dit fra Markabygda. Han lar gutta melde seg frivillig, og får straks 10 mann som både er gode skiløpere og gode skyttere.
Forberedelsene tar en god time. Både skier og skor må sjekkes grundig. Ethvert svakt punkt ved bindinger eller skistøvler er en fare. Ikke noe må klikke. Støvlene smøres og bindinger passes til, så skiene sitter skikkelig fast på føttene. Det er i første rekke vår overlegenhet på ski som er vår styrke framfor tyskerne, og treninga vi har hatt i vel to måneder i Bardu kommer godt med. Men hver liten detalj ved utstyret teller med.
På en tidligere patruljetur løsnet den ene skia i en kurve i et unnarenn i det samme en fiendtlig patrulje ble oppdaget i motskråninga. Alene ville han ikke ha hatt andre sjanser enn geværet. Men motpatruljen våget ikke noe angrep trass i hans hjelpeløse tilstand i den dype snøen. Motpatruljen arbeidet seg febrilsk oppover fjellet på vestsida, mens hans kamerater pilte etter og han stod ned på den ene skia for å redde den andre. Det var midt på natta da de kom tilbake igjen, etter en for ham svært så strabasiøs tur.

Mens han forrest i patruljen glir videre framover på det silkebøte skiføret, er den der igjen - denne lengten og dragen til de kjære der heime. Da han for en måned siden - etter helgeperm - skiltes fra dem, var det fred og glede i bygda. Elektrisk lys og varme var nettopp da nådd fram til de fleste hus.

Han syntes ennå å kjenne de små barnehendene om halsen, da den lille dokka på 1 ½ år ble båret rundt og rundt. Og han følte de lette trampene på bryst og mage da hun for fram og tilbake på kroppen hans, mens hun lå utstrakt på golvet. Han så for seg sin kjære hustru, som alltid hadde stelt så godt for han. Ingen ting måtte fattes han. Selv de innerste tankene hun kunne forstå, og møte han med ømhet i oppfyllelsen av deres ønsker.

Men de er jo ikke heime lengre nå, - jaget bort fra deres felles heim er de nå alle, hans kjære på den annen og han på denne sida av frontlinja.

De er snart framme ved hytta i Gressdalen. Han går som i en drøm fortsatt. Tenk om de visste at han var så nær dem nå. De er jo kommet opp i Markabygda - skremt av sjøslagene på Ofotfjorden 10. april -, og kan vel ikke komme derfra. Mellom han og dem er det nå mindre enn 7 km i luftlinje, og likevel kan han ikke nå dem.
Hvis han hadde vært en helt, sier han til seg selv, hadde han ikke tatt sjansen, og sendt gutta tilbake - de ville nok ha klart seg uten ham -, og selv løpt av sted og funnet hustru og barna sine. Han bærer jo selve reserveprovianten, sjokoladen for patruljen: 4pkr + den i reserve som har fulgt hver dag. For en gave det ville ha vært, nå som de kanskje ikke har annet enn litt melk å leve av. Tenk å kunne ha fått trykket dem enda en gang -, og høre noen ord fra dem, før han fortsetter inn i dette ukjente, det utrolige som nå også er blitt vår lodd: Krig og tilintetgjøring. Han bøyer seg i erkjennelse for denne overmektige kraft som han ikke forstår, men dog føler er der, og innrømmer ydmykt at bare den hellige kraft kan hjelpe ham på denne siden, og dem har kjær på den andre siden, - gjennom dette grufulle som krig er.

Patruljen nærmer seg hytta nå, og kan hvert øyeblikk vente beskytning. Hvorfor ta noen risk? - Han stanser gutta bak ei snøfonn, - ned og spredning. Forsiktig får han bygget opp en liten snødunge foran seg, lager et hull gjennom den med utviding bakover. Med kikkerten vil han så først registrere om det kan være noen i hytta. Det ser ikke ut til å være noen der, og heller ingen synlig vei fører fram til hytta. De går derfor helt fram til den, og kan fastslå at hytta er tom. Og det kan ikke ha vært folk der de siste dagene i hvert fall.

Oppgaven er løst, og patruljen kan ta fatt på tilbaketuren. Det er nå klarvær og et framifrå skiføre. Ut av dalen igjen finner han det nest å holde seg til austsida, for på nordsida kan man ikke være helt trygg. Tyske soldater er blitt sett der. De står nedover det lange, slakke unnarenn med en fart så det suser om ørene, og føler sag glade og i sprudlende humør- som på den herligste skitur en godværs - påske.

Da -, når de fremste har begynt oppstigning mot Melkefjell, og ser seg tilbake etter de andre, oppdager de 3 personer i hvite klær som de selv, på ski oppover mot Høgtind. De er rett på siden av oss, og de har oppdaget oss først. De forreste fortsetter for å finne et bedre sted å stanse opp på, og legger seg så i utkikk mot den tyske patruljen. Eller kan det være mulig at det er nordmenn fra Markabygda eller Gratangen som skal over til oss?- Det er jo flere slike som de siste dagene er kommet over med meldinger. Vi bør vel være forsiktige med å skyte til vi er sikre. Geværene våre er allerede innsiktet på 7-800 m, med kompaniets beste skyttere bak. Han forsøker å si seg selv at det kan jo ikke være annet enn tyskere her nå, som har fulgt etter oss fra Lapphaugene for å ta oss når vi kommer ut av dalen. Men så var det der igjen dette bløte- - De strever jo bort fra oss og har ikke åpnet ild, og hjelpeløse synes de også å være på sine ski. Kanskje er det best å anta at det er nordmenn på tur til våre avdelinger, så slipper vi å skyte. Geværene senkes, og vi vil helst ikke nevne at denne avgjørelsen var en lettelse for oss alle.

Den norske patruljen er nå kommet så langt tilbake at nova mot Lapphaugene skal passeres. De to fremste i patruljen er kommet midt oppi bygene fra to mitraljøser. Lendet er helt åpent. Snøen fyker omkring av kuleregnet som slår i bakken. Hvinende lyder høres i ett. De får øye på en stein rett ned, og står unna til den. Det er så vidt den gir dekning. Her blir de sittende og fornemme kuleregnet som omgir de to bakerste i patruljen. De er i øyeblikket på ei to km åpen slette, før de kommet over den kan sette rett unna, som løpet de to bak steinen nettopp har gjort. Tre mitraljøser er i virksomhet mot de to løperne på sletta.

Føreren kjenner mitraljøsene, for de er norske, tatt av depoet på Elvegårdsmoen. Som de to nå løper - med ca. 30 m avstand mellom dem. Vet han at mitraljøsene må innstilles på flatebehandling, altså bevegelig innen et bestemt felt i høgde og dybde. Derfor har han valgt patruljeformasjon. Helst vil han ha alle gutta med tilbake, men han lar allikevel de to bak steinen ta sjansen selv, og fortsetter det ville kappløper med døden i et fantastisk sus av kuler om ørene. Han vet også av erfaring med feltmessige skyteøvelser i fred at treffsikkerheten ikke er stor under den slags skyting. Jo færre og konsentrerte punkter, de sto større sjanse har de bak mitraljøsene, mens derimot spredning og oppdeling minsker sjansene. Alt dette visste de norske å innrette seg etter, for de har ikke massene og ta av, - og dessuten regnet de med menneskeverdet. En død eller lemleste soldat kan ikke lenger kjempe.

Hele patruljen kom også denne gangen velberget tilbake. Men alle mente de å ha hatt de dødbringende kulene på nærmeste hold, ja , tilmed følt berøringen med dem. Forsynet hadde nok en gang vært på vår side.

En hornblåser blir sendt med melding fra kompaniet sitt til bataljonstaben. Han kommer inn på hovedvegen som han skal følge tilbake til staben, men i snødrevet blir han fullstendig desorientert, og følger vegen i stikk motsatt retning - går mot fienden. Dette er like før Lapphaugene blir tatt av norskene. Fra den fremste stilling ved veien høres det plutselig et rop: "Halt!" - Hornblåseren blir her tatt til fange, og en av tyskerne følger han ned til Gratangen, for der å avlevere han til den tyske kompanistaben.
I mellomtida er angrepet mot Lapphaugene satt i gang, samtidig med at en landsatt trønderbataljon i Lavangen kjemper seg gjennom voldsomme snømasser over Fjordbotneidet fram mot Gratangsbotn. - Tragedien her har jeg ikke noe kjennskap til for å kunne beskrive i detalj, men kort fortalt:

Påkjenninga ved denne langdryge marsjen over Fjordbotneidet var så vidt stor, at de færreste hadde særlige krefter igjen da de omsider nådde fram til Gratangsbotn.
Tyskerne, som hadde observert nordmennene på tur ned til Gratangsbotn, fikk trukket seg tidsnok tilbake under dekning av sivile, som ble tatt på stedet og ført med som veivisere. De norske soldatene var dødstrette da de kom ned til gårdene, og det at ikke en tysker var å se i nærmeste omegn, gjorde vel sitt til at vakthold og oppklaring ikke ble ofret stor nok oppmerksomhet. Naturen krevde mat og søvn framfor noe annet. Og dette med overrumpling var det få av de rettskafne nordmenn som tenkte på. Ingen av disse hadde vært i kamp før, og dessverre ble det altfor mange som den natta bare få minutter fikk kjempe for landet før snikskuddene gjorde det av med den, og innene de ble ordentlig våkne etter utmattelsen døgnet forut. Igjen var det samme taktikk som ble nyttet av tyskerne: Overrumpling, - dette lumske som ikke gav motparten noen sjanse. Hvor mye skulle vi ennå måtte ofre for å lære og ta de nødvendige forholdsregler overfor denne lusne krigføringa? -

Plutselig skratter de tyske maskingevær opp, og gjør det snart av med de få norske vaktpostene som er satt ut. Soldater og befal tumler ut av husene helt ør av den tunge søvn, og for det meste uten sko og annet utstyr. De får tak i det nærmeste våpen, forsøker etter hvert å oppfatte den prekære situasjonen. En trønder og to medhjelpere får fart i en av mitraljøsen, mens to geværmenn "strekker" de tyskere som forsøker å hindre oppsettingen, ved vedvarende ildgivning. Det lyder kommandorop blant tyskerne, og flere og flere stormer fram for å ta mitraljøsen. Men han som ligger bak den, er stø som fjellet. Rolig og uten nølen trykker han av salve etter salve mot de framspringende tyskerne, som ubønnhørlig meies ned likeså sikkert som de våger seg fram. Men kulene fra tyskerne finner også vei, og med ett siger trønderen sammen, - og mitraljøsen blir taus. En trønderkaptein er kommet til, og overtar våpenet. Han fortsetter uttynningen blant tyskerne, men også han blir snart neste offer for de tyske kulene, idet han faller på sin post der. Mennesketapene var store på begge sider disse kamphandlingene i Gratangsbotn. En fredet kirkegård der gjemmer nå de fleste levninger av disse tapre soldatene våre - og befal, som langt borte fra heim og kjære satte sine liv der mot inntrengerne.

Tilbake til hornblåseren igjen. Deres marsj - fangevokteren og han, fra Lapphaugene ned til Gratangen - ble også en stri tørn i snømassene. Da de endelig kom fram der den tyske kompanistaben skulle befinne seg, hadde de norske overtatt og hatt sitt domene der. I denne situasjonen var det vanskelig å finne ut hvem som var fange og hvem som var vokter.
Et par dager senere får bataljonen vår forespørsel om den har mistet en hornblåser, for det skal angivelig være kommet en norske til trønderbataljonen i Gratangen med en tysk fange, som selv påstår at den annen er fange. Gratangsbotn er befridd nå, men det har som nevnt kostet mange liv. Og mange ungdommer fra stedet er tatt med fanger og dekning under retretten til tyskerne. Men under deres flukt var det ikke vanskelig for de norske soldatene å gjennomhulle tyskerne bak og mellom de norske - på så vidt korte avstander som det var.

I skumringa om natta - halvlyst som det nå var - fortsatte vi framover mot Holtås, for å avløse et Alta-kompani som hadde kjempet vel et døgn der, og for å fortsette framrykningen. - Dette var 1.mai, klarvær og et enestående skiføre. De tyske bombekasterne hadde om dagen gjort sine virkninger. En del av husa var temmelig ødelagte, gjennomhullet av granatsplinter på kryss og tvers, og de sorte hullene i snøen registrerte tydelig alle treffene omkring. Vi hadde teltene med, men kunne ikke sette opp noen, da lendet var altfor åpent. Avdelingene fikk sine oppdrag fordelt i nyetablerte stillinger, da de som var der fra det forrige kompaniet, var for kjente. Det ble tid til en kaffetår i ei temmelig skjev hytte før sola kom fram og forgylte denne dagen: den 1.mai - som hadde vært både fest- og kampdag for den ene "kampgruppe" i det fredelige landet vårt. - Vi var jo vant til skyting på denne dagen, men på en annen måte enn vi her oppe i marka fornemmet.

I den halvt nedfalte rønna av en høysjå lå staben med sine observasjoner, og herfra ble ordrene sendt ut til avdelingene, som nå gikk til aksjon mot høydene ca. 2 km framme. Han hadde nettopp vært inne i det splinter-ødelagte hus og hadde hatt en prat med enka der og datteren - på ca. 12 år, som han har delt sjokoladen og brødet sitt med, da de nå bare hadde poteter å spise. De var oppe her for å melka og gi krøtera mat - en gang om dagen. Ellers bodde de nå nede i Gratangen. Fra fjøset var det et svare leven. Kyrne rautet, sauene breket, og hesten hømret uten opphold. Dette med å få mat bare en gang om dagen, var så uvant at de måtte protestere. Og dertil fornemmet de vel den tiltagende solhete mot vegger og vinduer. Våren var i full anmarsj nå.

Han hadde pakket ryggsekken igjen og var kommet på post. Da hører han den kjente flyduren. Enka og datteren springer til fjøset. Dette ble nok iakttatt fra flyet, som går i lav høyde og kommer rett på. Det har sikkert melding om kompanistabens plass fra dagen forut. En bombe blir sluppet, og hyler på skrå i retning som flyet. - Kræsj! En voldsom eksplosjon - nedslag omtrent 20 m fra huset de kom fra, og dobbelt så langt fra rønna han og de andre ligger i, og atter dobbelt så langt fra fjøset i motsatt retning.

Den lille haugen tok av for rønna, så bare få sprenglegemer nådde dit. Men lufttrykket slo inn i de halvråtne veggene og pulveriserte treflisene. Ingen truffet, eller på annen måte skadet - igjen dette forsynets inngripen og beskyttende vern. Flere bomber faller lenger unna, men avdelingene våre går fri.

Snøen er jevnt over 1 m dyp. Vi får spadene fram og graver et hull til bunns for hver enkelt av oss. Imens må sykekorporalen forbinde handa til datteren i huset, som har fått en splint gjennom den - like nedenfor handleddet. Hun gråt hele tida, idet hun spiste sjokolade som hun hadde fått av soldatene.

Da med ett var neste fly der, også et stort tre-motors bombefly. Vi lå sammenkrøpet i hver våre hull og fulgte flyets retning og slippene av bomber - nervepirrende øyeblikk for oss alle. Det var lett å se at målene var nettopp oss, med god underretning om de som var her i går.
Til å begynne med ble det skøyet om "verping og avføring" for hvert dryss av bomber som ble sluppet. Men vi hadde ikke fått mange nedslagene omkring oss før fliren måtte vike for dødsens alvor vi nå var midt oppi. Over flere lepper formet det seg etter hvert en stille bønn om den Allmektiges beskyttelse. Ingen av disse bombene var så store som den første, der hullet i snøen og den frosne jord var omkring 10 m i diameter og et par meter dypt, men til gjengjeld så mange flere av disse mindre bombene. Det neste fly er der allerede, og slippene av bomber fortsetter. Sola er nå så sterk på himmelen at hullet hver enkelt av oss nå sitter i, allerede har fått en stor vannpøl i bunnen. Ingen må likevel forlate hullene, så stedet vi oppholder oss på blir røpet. Der kommer neste dryss av bomber mot hodene våre. Flere angstrop og bønn om hjelp blir utstøtt. Et farvel, kjære! formes i samme øyeblikk nedslagene kommer. Nye krater blir dannet imellom og rundt oss, men den dype snøen har hittil berget oss alle, - og kanskje igjen en høyere makt. De dødbringende splintene rakk ikke å gjøre den tilsiktede virkning, og mange var også de bombene som ikke eksploderte i snøen.

En oppsitter som just er kommet opp her for å mate sauene, vimser hit og dit etter de opptråkkede stiene. Vi ber han kaste seg ned til flyene er borte, for ikke å røpe oss mer enn nødvendig. "Ja, dokker har vel rett", svarer han og fortsetter villdansen sin fram og tilbake, idet han hele tida holder utkikk med ett av flyene. Man kunne nesten tro at han trenet til mesterskap i potetløp.
En ny bølge av bombeslipp, hele drøss av dem, og mannen fortsetter løpet mot de fallende og hylende bomber. Krasj, og krasj igjen! Et skred av eksplosjoner følger. Karen bråsnur med ett, og kommer imot oss: "Æ trudde han sku bombe mæg. Han trudde vel æ va soldat. - I går flaug han rætt utfør vindue å kjeik te mæg, men trur dokker han bomba då. - Nei, no må æ gå no."
Hytta hans hadde allerede ei helling på 20-30 grader. Og dertil skrøpelig som den var fra før, tålte den ikke de nære nedslagene. Vi lurte på om vi kunne gå inn i den for å koke kaffe. -

Et nytt fly er her allerede, - og nye drøss av bomber. -

Skal vi virkelig fortsatt være uten våpen til å ta opp kampen mo disse luftens uhyrer, som ville kunne ha drevet det rene lystmord om ikke den djupe snøen hadde vært vår forbundsfelle nå. Eller var det atter denne høyere makt som vi i dødsangsten, med bombene ulende over våre hoder, inntrengende ropte om hjelp til?-

På ny et brak av eksplosjoner, oversprøyting av snø og jord, en dommedag av redsel tegnet i våre ansikt!- Hvor blir det av våre allierte jagerfly, som skulle være kommet på land titalls; og hvor blir det av luftvernkanonene, som også engelskmennene har hatt med?- Den psykiske påkjenninga under disse bombetuktene er etter hvert blitt så stor at den ikke er til å holde ut.

Ordonansen spør om de nå kan gå opp i skogen og gjemme seg der, - hvile ut litt resten av dagen.- De får dra, bare han med to mann blir igjen.

Nok et fly er her allerede, og oppdager de som ennå ikke har nådd dit hen de skulle. Nye drøss av bomber og flere eksplosjoner, også der de andre har søkt hen. - Han tenker på de gode kamerater, som nå kanskje noen av dem ikke er mer.

Atter nye fly kommer til, og vi føler igjen denne ubeskrivelige angsten. Det er som om flyene selv faller på oss, - alt synes å ta sikte på oss her. - Men nå slippes ikke flere bomber. Allikevel ligger vi som lamslått, - angsten og skrekken har ennå ikke sluppet oss. Flyene kretser rundt og rundt, og kommer stadig tilbake over oss, men altså ingen "verping" mer. De er tydeligvis sluppet opp for bomber. Hvorfor da denne redsel lenge? Uforklarlig. Vi er som forstenet, - føler oss ennå prisgitt disse luftens hyener.

Nå drar flyene i retning Leigas, og vi kan etter hvert rette oss opp noe. Da ser vi eksplosjonene omkring det siste flyet, som kastes rundt og forsvinner bak fjellet- - Krigsskipene på Herjangsfjorden nådde langt med sine skyts, og gir oss igjen følelsen av å ha hjelpere underveis.

"Så, - endelig," kommer det fra hornblåseren, som om han hadde vært død lenge, og igjen brakt til live.

Nervene faller etter hvert på plass. Og vi kan røre på oss igjen, så muskler og blodomløp på ny kan begynne å fungere normalt. Vi føler alle lettelsen, og heldigvis - ingen mennesketap denne gangen heller. -

Hele bataljonen er nå satt inn mot Leigas. Før de tyske stillingene der oppe på høyde 856 skal stormes, legges all vår artelleriild over der. Høyden skal "barberes" før stormangrepet. Vi står i utgangsstilling, og har nedslagene like foran oss. Kononaden skal vare i 20 minutter, og da regner vi med at stillingene vil være modne for oss til å innta med to kompani, om nødvendig ved hjelp av et tredje kompani. For reserve må alltid stå klar i tilfelle noe uforutsett inntreffer.

Det er vanskelig for oss å oppdage hvor skuddene kommer fra, som vinden og noe snødrev står imot. Men snart har vi inntatt den første stillinga. To tyskere ligger igjen der, begge tilsynelatende døde.

Den djerve og kraftige Bjerrang skal til å snu på den ene, da denne plutselig snur på seg og retter pistolen mot han med et anstrengt flir om ansiktet. Sparket er der momentant, og fyren avvæpnet. Han har fått en granatsplint i øyet, så det sannsynligvis er ødelagt. Begge tyskerne blir dradd bort, både den døde og den sårede.

Vi blir beskutt fra skaret mellom Leigas og Britatind. Også dit opp har tyskerne nådd. En av våre patruljer blir sendt opp der for nærmere rekognosering. Den blir møtt av flere maskingevær-salver. - En av gutta får ei kule i leggbeinet, men greier likevel å fire seg tilbake nedover i lendet sammen med de andre. En hel tropp blir så sendt opp, men også den blir møtt med kraftig ildgivning. Den foretar straks spredning og gjør omgående bevegelser i det bratte og vanskelige terrenget. De blir så møtt med ild fra flere stillinger. Sjefen bestemmer seg likevel for å rykke fram over åpen slukt - for derved å komme bedre til.

De norske flyene som skulle understøtte oss, kommer nå i lav høyde over der. Rett over sine egne går de først til værs, gjør så baklengs kollbøtte, og dermed kommer bombene rett mot våre, som så ivrige har arbeidet seg lengre fram enn beregnet. Den ivrige foventninga hos gutta blir avløst av en sterk harme, nå som det er like foran en avgjørelse i styrkeforholdet mellom nordmenn og tyskere.

Alle dukker hurtig ned der de er kommet. De første bombene faller mot et berg like foran, som skrår unna, og dermed går splintfreset bort fra de norske. De neste bombene faller bortenfor det andre laget, rett over kammen foran laget, og også her går alle som bed et under fri - ingen skadde. Harmen over den dobbeltild de norske gutta har kommet imellom, utløser nå et nesten hensynsløst pågansmot.

Han ser av fjellformasjonen at tyskerne ikke kan komme ned i dalen igjen ved å trekke seg rett unna. De må et lite stykke - noen meter bare - mot de norske, før de kan slippe seg utfor nærmeste hengeskavl, og slik nå i bedre sikkerhet bakenfor. Han ber om å få låne et pålitelig gevær, og får det. Maskingeværkulene plystrer allerede over hodene deres, og han skjønner at det er støtteilden for at tyskerne en og en kan ta spranget de 8-10 merene framover, for så å slippe seg utfor skavlen. Avstanden blir bedømt, og siktet slås på 2,5. Et prøveskudd mot en lys flekk i berget ved siden av der tyskerne ligger, viser noe for høyt. Siktet settes ned på 2, og neste skudd viser tilfredsstillende justering.

Han får patroner og etterfyller magasinet. Da tar den første tyskeren spranget. Men idet han stopper og skal la seg skli nedfor skavlen, stryker korn og skur overkroppen. De som har utfordret får også nå ta følgene. - Han er stø og fast på handa, og avtrekket kommer verken for tidlig eller for sent. Kroppen falt utfor, slik at veien er klar for neste, som ingen ting vet om den hjelp han skal få ved utfor-spranget. Han kommer straks etter, og i spranget tilmed truer med nevene mot oss. Nye stans fremme ved skavlen, og en ny kropp ruller utfor. - Han husker ikke hvor lenge dette varte, eller hvor mange ganger geværet var innsiktet mot disse menneskene - også av kjøtt og blod, vår egen rase, som hadde tvunget han og folkene hans opp i fjella i sitt eget land. De var blitt tvunget til å begå handlinger de aldri noen gang ville trodd seg istand til, med kaldt blod skyte sine menneskebrødre uten engang å føle anger over det. -

Men da han etter krigen fikk høre antallet døde som ble funnet der, måtte han i første omgang berolige seg med at han bare hadde gjort sin plikt mot land og folk. Og allikevel gnaget det han, dette selvmotsigende, - dette meningsløse. -
I livbudet heter det jo at man ikke skal slå i hjel. Men når styresmenn har bestemt det, og man er tilstrekkelig mange om det, da forventes det at man skal slå fleste mulig i hjel, for bare derved kan bli frie igjen. Og de som overtrer dette livsbudet mest, sikres tapperhetsmedalje og hederlig omtale.

Til slutt måtte han høre prestens mening om dette. Det var jo i forsvars hensikt han hadde kjempet for befrielse av landet, og da hadde han gjort sin allmektige plikt fullt ut, - kunne presten da fortelle. Altså kan vi bare sjalte ut livsbudene i de tilfeller de ikke passer oss, og sette våre egne bud i stedet. - Nei, livsbudene gjelder ikke fullt, men vi er for små og ynkelige til å skjønne den høyere mening.

"Bed og betro deg til Gud, og gjør din plikt som hittil!" var prestens svar og fortrøstning. Det var som han skulle ha fått en styrt med kaldt vann over seg. Han ser det levende ord, idet han søker tilbake i sitt indre demrende sjelsliv: Mine bud blir gjort til intet for Deres forskrifter skyld." Og videre: "For når lyset er mørke, hvor stort må så mørket være?" - Når presten er for liten til å lyse opp i hans sannhets-søken, hvor skal han da vende seg? - Han føler seg likevel lettet over å ha gjort sin "plikt", som han i dag forstår det, - og han vil fortsette med det så lenge krigen varer mot invasjonshæren. For han har ikke overfalt noen, han bare søker å vinne igjen det han hadde - hva der er mistet.

Pettersen er en fremragende skiløper, en staselig skikkelse og et godt menneske, og dertil uforferdet og pliktoppfyllende. Det sa seg selv at han ble gitt oppdraget å innhente opplysninger om tyskerne i Bjerkvik, Vassdalen og Elvegårdsmoen. I den halvlyse natta var tankene hans på enda større flukt enn hos han selv, alene som han var på sprødt skareføre, fjellside opp og fjellskråning ned. Både han og rødreven skvetter til da han kjører mot den i ei slukt, der snøen er silkebløt. Han tar til geværet for å bli eier av pelsen, men husker i siste øyeblikk at det nå gjelder mennesker, ikke dyr. Reven får luske unna i fred, for skudd må ikke høres her.

I hvert oversikts- punkt må han gi seg god tid til å lytte og speide . Han har sett tyske patruljer på avstand , men ikke så høyt oppe som her.

Nå er han nådd fram til det siste unnarenn mot nærmeste gårdene i Vassdalen. Han står ei stund i skogholtet like ovenfor en av gårdene - et siste utkikk bare. Han ser røyken stige opp fra skorsteinen, så beboerene må allerede være oppstått.

Da kommer en mannsperson ut og letter seg bakom fjøset . Pettersen plystrer og vinker til han , og så knapper han lerretstrøya og viser uniforma. Mannen bak fjøset ber han komme ned. Han peker mot stua, mens han gjør tegn mot munnen.

De sitter snart inne ved den varme komfyren, med kaffe og smørbrød. Verten ber han ta av seg uniforma og gjemme bort alt utstyr , og hente så fram en lappet dongeri som han ber den fremmede ta på seg, idet han forteller at tyskerne pleier å komme dit flere ganger om dagen. En tur ut i gjødseldyngen og noe tilklining på klær, hender og i ansiktet, så er forvandlingen fullkommen. Nå kan han gi seg ut og snakke med hvem det skal være.

Det høres flydur, og noen bomber faller, antakelig sluppet mot de hjelpeløse tyske flyene i løssnøen og sørpa nede på Hartvigvann. Men den friske bris nede i dalen fører bombene lenger vest, og de faller bare et kort stykke fra huset de sitter i. Noen vinduer blir knust, ellers ingen skader.

De øvrige i huset, kon og to barn, er nå stått opp og har kommet ned i stua. Kort tid etter kommer en tysk offiser opp mot huset, fulgt av en soldat, begge i jastig tempo.- Pettersen er ikke rådvill. Han finner i en fart fram en sjokolade til den minste ungen, som da ikke er sen til å komme seg opp på fanget hans, - for å sikre seg mer av platen, og for å få en lek med denne "storebroren" som er så oppsatt på skøy.

Det banker på, og de to tyskerne kommer inn. Majoren håndhilser på alle der inne. Han stusser litt ved den staselige skikkelsen som sitter ved bordenden i en skitten, møkkete dongeri, med barnet lekende på fanget. "Norsk soldat?-" sier han, men får en hoderysten til svar, samtidig som Pettersen tar seg for brystet og hoster litt. Det er verten som forklarer, for majoren er interessert. Han ser forskjellen mellom disse to i preg og kroppsbygning. "Han er en av sønnene våre - en kjekk gutt, men han har dårlig helse. Han er nylig kommet heim etter et sanatorie-opphold. Han kan bli frisk enda, men det vil ta noe tid." Verten tygget noe uvanlig hurtig på skråa mellom tennene, for han hadde ikke særlig øvelse i slikt. Praten fortsetter mellom de to, som ved hjelp av den andre tyskeren som tolk, kan gjøre seg forståelig om dette og hint, men mest om bomba som det engelske flyet lot falle like nedenfor huset, og to vinduer derved ble slått ut av lufttrykket. - Et par finerplater fikk heretter gjøre nytte som vindu.

Majoren skal videre, han vil bare se innom i forbifarten. Det blir håndhelsing, og nå er det Pettersen som sist får ta han i handa. Majoren tar et fast grep og sier, idet han ser Pettersen inn i øynene: "Aufwiedersehn!" og videre, idet han klapper han på skulderen: "Du er en god norsk soldat!" -

Den friske hudfargen og den veltrenede og spenstige kroppen kunne ikke være bolig for tærende basiller. - Han strekker ut armen: "Heil Hitler!" idet han går ut av døra.

Gutten på nabogården skal med hest ned til Bjerkvik for å prøve å få tak i noe mel. Pettersen blir med han. Det går ikke fort - hesten er gammel, og derfor heller sein i avtrekket. Et og annet hus må Pettersen gå innom for å få greie på alt av betydning, og de få han treffer på vegen, må han slå av en prat med. De har saktens noe å fortelle. Passerseddel har han fått låne av en der oppe i Vassdalen.

På tur opp igjen til Bjerkvik, er han allerede blitt godt orientert om de tyske disposisjoner.

Et par tyskere innhenter dem, de vil ha hesten, sier de. - Men det er ikke gutten stemt for, og smatter på gampen for å komme seg unna. Men tyskerne har allerede kommet seg opp på sleden. Tømmene blir tatt fra han, sekken lempet av og hesten m. slede snudd i motsatt retning. Pettersen må da bære den 50 kg tunge melsekken til nærmeste bebodde hus, nesten to km derfra. -

De var ikke riktig så lure og heldige som han Karl på Rapet (nede i Bjerkvik). Han var på tur med en stor kjelke lesse med kull, som han skulle forsyne en familie med uten brensel. Da han for et øyeblikk slipper kjelken, er et par tyskerer der og snapper kjelken. Karl har det ikke travelt, han tenner først pipa, og rusler så rolig etter tyskerne. "Kjelken er min!", roper han etter dem. Det synes lit forunderlig at fyren følger etter, mest opptatt av røyken, som han er. "Kjelken er min!" roper han enda en gang. Og tyskerne fryder seg over denne raringen som følger etter, og tror han skal få kjelken tilbake.

Noen få raske skritt og et lite sprang mot kjelken, og med et lynrapt drag av tollekniven, så er dragtauet skåret over like bak hendene til tyskerne. De snur straks - for å få tilbake kjelken igjen, men tollekniven og mannen bak - med kynende øyne - holder dem på tilbørlig avstand. Kjelken er vitterlig Karl sin igjen. Tyskerne lusker så vekk med et geip om munnen bare, - til noe oppreisning kanskje, for tapt ansikt. - Det går mange historier om han Karl og slagkraften hans overfor tyskerne i okkupasjonsåra, som ville ha vært verdt ei samling for seg.

Ennå lå han der langt framme på Roasme, mens han i på ny har gjennomlevd de siste ukers hendelser. På avstand - her oppe i fjellheimen - har han nytt våren i anmarsj ned mot bygda, følt seg sammen med sine kjære der - familien sin.

Klærne er våte. Men så lenge sola skinner som nå, merker han det knapt, herdet som de denne tida er blitt til kulde og væte - naturens forunderlige elementer i stadig skiftende tilvære. Øynene verker av all speiding, stirring utover snølandskapet, - og aller verst når sola står som nå.

Tyske patruljer arbeider seg opp på Vassdalfjell, og et skikjelkegjeng kommer over Leigasvann hitover mot oss. - En av gutta spør om han skal skyte - avstand ca 2000 meter. Men føreren vet nå av meldinger som i det siste er innkommet, at arbeidene med tyske stillinger i stor utstrekning utføres av norske fanger; soldater tatt på Elvegårdsmoen, og ellers sivile fra Bjerkvik og omegn.

Materialene til reira og ammunisjon er det de som har måttet transportere opp i fjella, under bevoktning av tyske soldater. Det går derfor ikke å skyte på slikt avstand, når man ikke vet sikkert hva der skytes på.
Da med ett høres skudd fra en kanon, og straks etter eksplosjonen ser vi nedslaget like foran oss. Skuddene fortsetter, men nedslagene når ikke helt fram til oss. Vi regner fort ut av kanonen - en bombekaster - må være satt opp et stykke ovenfor Sørgård i Vassdal, og at den skyter over Vassdalfjellet der en meldepost har fått lagt opp telefon. - Med noen prøveskudd og korreksjoner fra meldeposten på fjellet er så nedslagene blitt dirigert nøyaktig i retning mot oss. Men tydeligvis rekker kanonen ca. 100 meter for kort, og det kan ikke meldeposten se på så stor avstand fra her vi befinner oss.

Stillingstjenesten er blitt organisert, og vi er forberedt på hva som må komme. De som ikke har noe oppdrag i øyeblikket, forsøker å få en blund når anledning gis. Her oppe på fjellet har vi ikke telt med, og det er heller ikke noen som har sovepose.
Han finner et par flate steiner, legger ryggsekken under hodet, en stein under ryggen og en under baken - for at ikke snøen skal bløyte for mye. Leiet er hårdt, men det er ikke det verste. Om kvelden kommer denne snikblåsten og kulda, som overmanner en helt, slik at man med jevne mellomrom må opp for å løpe for å få varme i kroppen. Noen graver seg bare lett ned i snøen, og nytter skiene til underlag. Slik kan det bli noen timer enkeltvis til litt søvn. Men mellom søvnøktene er det opp å løpe varme i seg igjen, så en ikke stivner til.

Det blir en lang natt, og om morgenen slipper ikke solstrålene gjennom skylaget, så dagen blir heller ikke stort bedre.

Vi følger her oppe fra kampene mellom franskmennene og tyskerne langs hovedveien. En tysk patrulje forsøker å forstyrre oss med omgående bevegelse i høyre flanke, men må hurtigst pigge av igjen. Det er nesten bedre med denne forstyrrelsen, for da slapper en ikke så lett av på post. Beredskapen blir større da, og de som sover kan føle seg trygge.

Flyene herjer nå mest i Gressdalen, der major Hunstads bataljon opererer. Vi ser dem av og til over og foran fjella, og hører stundom eksplosjons-drønnene. Vi føler med kampfellene våre på den andre sida av Leigas, og skal forhåpentligvis snart forenes i Herjangsmarka og nede ved fjorden - Bjerkvik.

Et bombefly kommer i retning mot oss, og et stykke lenger bak en jager, Bombeflyet kommer i lav høyde og slipper nå en samling bomber, for deretter å øke farten noe og setter kursen oppover igjen. Jagerflyet kjører nå innpå, og automatvåpnene spiller opp. Bombeflyet er blitt lettere i bevegelsene, og skiver ut først i den ene så i den annen retning - som flua i sine bråvendte bevegelser, mens jageren følger hakk i hel som kleggen.

Nå søker bombeflyet enda høyere opp, men jageren er lett bevegelig, og snart er den rett over det. Så gjør den plutselig et bråstup mot bombeflyet, mens automatvåpnene arbeider med en hastighet på ca. 800 skudd i minuttet, men kort avbrutt av salver på 10-12 skudd. Salvene avfyres vanligvis med innsikting mot føreren av flyet. Flyet må slippes rett ned, og dreie først til høyre, og så til venstre igjen for å unngå kulene som samtidig blir rettet mot føreren av flyet selv. Og umiddelbart etter angrepet gjelder det å vinn høyde.
Vi kan nå se korset under bombeflyet og ringen under jageren, og vi beundrer manøvringsferdigheten hos dem begge, som selv ikke "karia" i nærkamp kan gjøre dem etter.

Det ville jag fortsetter. Det er akrobater av flygere som i dødskampen blir drevet til de mest halsbrekkende bevegelser: stup, løft og sving i ett og som vet at duellen til slutt en ende må ta - der mest sannsynlig at en av "kamphanene" må gi tapt, og seierherren kanskje kan sette kursen tilbake til egen base - med den glorie og ære som følger. Igjen dette selvmotsigende, som ikke samsvarer med livslovene.

Hvordan det stil slutt gikk, fikk vi ikke se, da begge flyene etter hvert ble borte for oss bakom fjella. Men vi følte nå at vi ble bakket opp nede på bakken, og nok en styrke ved hjelp av de allierte nå også kunne møte tyskerne i lufta. Kanskje måtte bombeflyet søke tilflukt bak svenske grensa, eller det ble skutt ned før det kom så langt.

Avdelinga vår er blitt avløst, og vi skal hvile ut i et telt ovenfor Kvernmo. Tenk å få komme i telt igjen. Sola har virket, og snøen flyter vekk i oversvømmende bekker. Rabbene er blitt nokså bare, og vi søker en slik rabbe til teltet vårt. Disse teltene er særlig rømmelige, 20 duker med 4 i hvert "skjert", hektet sammen slik at grunnflata blir en femkant, og bare en raie på skrå, slik at varmeristen kan henge i den, og i toppen en røykåpning ca 60 cm i diameter. Inngangen blir lagt i nerhellinga - av omsyn til bekken, og i bunnen dekker vi med einerbrisk. Jo flinkere til å samle einer, dess bedre leie. På einerbrisken legger hver enkelt sin sovepose, og oppå soveposen som de to enkle teppene er sydd sammen til. For med bålet i midten på varmeristen trenger en nå ikke krype inn i soveposen som mest tar av for vind og trekk, men ikke egner seg særlig for å holde på varmen. Her føler vi oss nokså trygge, med unntak av for flyene.

Med noen minutters kunstig "planting" rundt teltet - kamuflering, slik at teltet ligner det øvrige lendet omkring, har vi nå fått et ønske-bosted.
Fire kaffekar koker samtidig, 4-5 om hvert, og snart er stemninga som i en fredsleir med utdeling av smørklatter, ost, kaffesukker og brød. Det er ikke noen gjennomsiktig kaffe som nå blir kokt. Det oppe i fjellet hadde vi bare en primus med og olja slapp snart opp, så de fleste kafferasjoner ble spart. Nå kan to døgns savn av kaffe tas igjen i full monn. Det er som en høgtidsfest etter all frysinga og slitet oppe i fjellet.

Plassen her er også rømmelig nok til å ta i mot besøkende av kameratter i de bakre linjer, tren og administrasjon. - Vi får høre hvordan bombeflyene også har herjet på trenet, hvordan den og den soldaten hadde løpt unna bombene som hadde peiling rett på, og så hadde kastet seg flat ned i nedslagsøyeblikket, mens splintfreset gikk over han.

Nå var veien nesten helt bar der nede, og derfor et slit for hestene med jerndrag under sledene.- Kusken var akkurat ved stikkrenna da bomba kom rett mot han. Noen løp bort, han kom seg ned i stikkrenna, der vannmassene nær hadde feid han gjennom den. Det kom en voldsom eksplosjon, som nesten ville sprenge trommehinnene etterfulgt av flere eksplosjoner lenger unna. Om ei stund karer han seg opp av renna, mens vannet siler av han. Han finner bare rester igjen av hest og slede, kastet langt av sted i alle retninger. Ammunisjonskassene finnes det ikke spor av. Blinken denne gang hadde vært fullkommen, og stikkrenna hadde berga han.
Kommet seg så vidt av skrekken, drog han opp under en heller i fjellet, der han følte seg noenlunde trygg for flere angrep fra flyene.

Kameraten hans som bombene ennå ikke hadde skremt - og kanskje heller ikke greidde å skremme, lå rolig i teltet der han lå og leste de siste Harstad- avisene. Teltet ble blåst vekk og for det meste istykkerrevet og likeså avisen han leste, mens han lå igjen der helt uskadd, og fortsatte lesinga i fillene av avisen - som han hadde samlet sammen. - Hvilke beskyttende engler ?-

Flere er allerede sovnet inne i det koselige teltet da posten: brev, kort og pakker ble utdelt. Men søvnen slipper snart taket når gutta forstår at tankene der heimefra er innen rekkevidde. Det er som en andakt i en religiøs forsamling når disse hellige ord fra kjære og kjente i angst for en der heime, skal bli en til del.
Atter sitter han der og ser på disse forklarende ansiktene, mens han leser brevene, og en og annen som har begynt å åpne pakkene. Han reiser seg for å gå ut. For om en tåre der ute skulle trenge seg fram, behøver ingen å se den.- Visste han bare enda om de hadde mat nok der de nå oppholder seg, men ikke et ord kan de få av sted om skjebnen sin. - Han tenker på geburtsdagene som de to, kone og datter nyss har hatt, uten at han har husket på dem før om kvelden dagen etter den siste geburtsdagen. Var det riktig å gå så opp i dette - krigen - at slike milepæler ikke ble husket? Og Kristi himmelfartsdag husket han heller ikke før dagen etter.

Ja, dette med himmelfarten. --- Kan et Gudsrike - en sjelstilstand av lykksalighet - være et sted der oppe eller der ute ? Er den ikke inne i ham denne sjelskraften ? -"For se, Guds rike er innen i Eder," ble det sagt en gang. "I er alle Guder," ble det også sagt. - Er det ikke inne i ham, denne dragen og lengten over fjellene, til dem som har gitt han mening med livet: å fornye og fortsette det, og gi det et pust i retning mot det fullkomne? - som rettesnor.

Er det ut i det blå - mot stjernene - at lengselene går? - Nei, han føler jo de usynlige trådene som fortsatt binder dem til seg - i tankeflukten over fjella, selv om alle samband nå er brutt. Her ute, mens tårene triller, kan han inne i seg snakke med dem, og be dem tilgi at han tidligere har ofret for lite tid på dem, - og kanskje ikke får anledning mer å gjøre noe med dem. - Han kjenner klumpen i halsen - som liksom tetter til for alt. Er det mulig at dette kan være livet ? - Livet og sannheten er jo det samme, men dette er ikke sannheten - livets bærere i dødskamp mot hinannen.-

Han ser ut mot de blå skyene, og husker at dit ut er sannheten skysset. Og de som forviste den dit var ingen ringere enn da tidens lærde - fariseerne (prestekapet). Dette fullkomne mennesket, som selv var sannheten og livet - i kraft av sin livsvisdom ble etter hvert for brysom for løgnen og bedraget, der utbytting og mistenkeliggjøring av mennesket - skapt i Guds billede, var satt i høysetet for deres virke. Korsfest, korsfest!(Les: Korsfest denne brysomme sannhetsforkynneren! Han er i veien for vår lære om det syndige, ondt villedede menneske,) fikk fariseerne hopen til å rope. Denne nasareeren har selv opphøyet seg til Gud, - som sier at dere alle er guder. Han har derfor spottet Gud og må dø" var videre fariseernes dom. -Og for riktig å være sikre på at deres lære ikke skulle bære frukt fikk de han skysset ut i det blå. Der synes fortsatt sannheten å befinne seg, og menneskeheten er som får uten hyrde.

-------------- ------------- ----------------- -------------------------- -------------------

Her slutter min fars beretninger om krigen- episoder i Nord-Norge april og mai dagene 1940, og hans tanker om krigen, - det meningsløse og livsfiendtlige ved den. - Lignende tanker hadde vel mange av de norske, som på Moen før bare hadde lekt krig - som min far sier det; og da så hodestups plutselig ble en del av den i forsvaret av land og folk. Det måtte være en brå omstilling for alle norske, og som derfor mange hadde store problemer med. Sannsynligvis har det vært noen flere ark med notater fra min fars hånd, for det siste var revet i stykker, og krigen var ikke slutt ennå.

Han hadde puttet disse løsarkene- hvor nå flere nesten var uleselige i et kanonhylster. Det hadde han gravd ned i jordgolvet i vedsjåen heime på Elvegård, der det ble liggende krigsåra til 1945. Da hadde flere av arkene fått vannskader og begynt å smuldre, og alle hadde fått en skitten gul farge.

Min far lå på Roasme framspringet sørvest av Leigas og så bygda vår bli skutt i brann - nesten alt som var av hus ble ødelagt av i alt 21 allierte krigsskip.

Ellers er det i boka "Med 6. kompani i kamp, Karl Angell", nevnt at lnt. Eidissen var med i angrepet på Narvik 28 mai. Han ledet kompaniet i barkasser over fra Øyjord til Taraldsvik, øst for Narvik, hvor det var med på frigjøringa av Narvik.
Komment. (Magnor Fjellheim)